Archive for the ‘5’ Category

The Damned United

05.04.10

Fotballfilmen er en sjanger som inneholder imponerende mengde søppel og mange mener at det rett og slett ikke eksisterer en eneste god film om verdens mest populære idrett. Ryktene ville imidlertid ha det til at «The Damned United» faktisk endelig er det unntaket som bekrefter regelen. Denne filmen er basert på en bok med samme navn, et slags kvasidokumentarisk verk om den legendariske fotballtreneren Brian Clough med vekt på hans 44 dager som trener for Leeds United i 1974. For de som ikke har hørt om denne personen før, kan han litt upresist kalles Englands svar på Nils Arne Eggen, bare mer arrogant, aggressiv og kontroversiell. Historien til Brian Clough er i utgangspunktet fantastisk og egner seg svært godt for filmatisering. Hans karriere som trener innehold noen av de høyeste toppene i fotballhistorien, men også noen av de laveste dalene. I filmen skildres disse to ytterpunktene med hans fantastiske karriere i Derby County og det nevnte oppholdet i Leeds om endte etter bare en og en halv måned.

Kort sagt synes jeg dette var en veldig god film. Jeg har allerede nevnt historien som kanskje den sterkeste siden. Filmen inneholder mange momenter som utgjør god fortellerkunst: skildring av opp- og nedturer, en fascinerende hovedperson og sterke mellommenneskelige relasjoner på godt og vondt. Selv om en del av scenene er oppdiktede, får man kjennskap til essensen av mannen Brian Clough, en høyst kapabel og karismatisk person med et noe tragisk tilsnitt. Filmen gir også et innblikk i maktforholdene som eksisterte og fortsatt eksisterer innad i fotballklubber. Til slutt gir filmen et utrolig sterkt tidsbilde fra 70-tallet og viser på en fantastisk effektfull måte hvor mye fotballen i England har forandret seg på 40 år. Det som en gang utelukkende var arbeiderklassens flukt fra hverdagen, med den sjarmen, intensiteten og råskapen som fulgte, har i dag blitt en blankpolert milliardindustri hvor pengene spiller den sentrale rollen og hvor arbeiderklassen omtrent ikke har råd til å gå på kamper lenger. Det er vanskelig å sette fingeren på noe som ikke var tilfredsstillende, filmen føles kanskje noe kort og kunne kanskje trengt et større budsjett for å lage en enda mer overbevisende gjenskaping av 70-tallet. Likevel er dette er en film som lykkes med nesten alt, og den er et must for alle de som bryr seg om fotball generelt og kanskje engelsk fotball spesielt; terningkast 5.

Advertisements

Watchmen

23.11.09

Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til superheltfilmer, men i de siste årene har vi blitt bombardert med stadig flere filmer og noen av dem har vært av svært god kvalitet. Selv har jeg falt for X-Men-trilogien (det utelukker dette makkverket) og de to nyeste Batman-filmene. Disse filmene er interessante fordi de bidrar med noe mer enn kampen mellom godt og ondt og imponerende spesialeffekter. «Watchmen» føyer seg pent inn i denne klubben. Filmen er basert på den kritikerroste tegneserien med samme navn og låner mye av det visuelle utrykket til originalverket. Historien er i mine øyne filmens sterke side. Den er intelligent, interessant og manøvrerer stort sett utenfor de verste klisjeene. Ettersom jeg ikke har noe kjennskap til originalverket kan jeg ikke uttale meg noe om hvordan filmen klarer å overføre historien mellom mediene, men en viss grad av forenkling er det nok snakk om.

Kort oppsummert var dette en film jeg koste meg til. Regissør Zach Snyder (mannen bak den langt mindre interessante «300») klarer å være temmelig innovativ og eksperimentell til tider uten at det blir påtatt og overdrevent. Dette gjelder det visuelle og spesielt musikken, som stort seg beveger seg innenfor nyere og eldre pop og rock, et klart brudd med pompøs klassiskinspirert musikk som dominerer denne typen filmer. Jeg har sansen for de fleste av de involverte skuespillerne og jeg synes de fungerte godt sammen på lerretet (eller PC-skjermen om du vil). To av karakterene (Dr. Manhattan og Rorschach) er blant de mest interessante jeg har sett i en film noensinne. Jeg kom dessuten i et filosofisk humør etter å ha sett filmen, noe som må sies å være litt av en prestasjon. Denne filmen havner i kategorien av filmer som jeg liker fordi de er severdige samtidig som de skiller seg fra alt annet, derfor blir det: terningkast 5.

The Post-American World

10.11.09

Før jeg ble sugd inn i de vesteuropeiske komparative valgstudienes gleder, leste jeg ferdig boken «The Post-American World» av Fareed Zakaria. Den tar for seg USAs posisjon i dagens verden og hvordan den vil utvikle seg i fremtiden med tanke på konkurransen fra spesielt India og Kina. Boken er spesielt interessant fordi forfatteren opprinnelig er indisk, men flyttet til USA som 18-åring. Med en fot i dagens supermakt og en fot i en kommende supermakt er han i stand til å komme med interessante betraktninger om hva som kan komme til å skje om noen tiår. På tross av gjennomgående kritikk av amerikansk overmot og arroganse, er Zakaria generelt optimistisk på USAs vegne i fremtiden. Riktignok vil Kina og India gradvis bli i stand til å konkurrere på noen områder, men USAs militærmakt og økonomiske og kulturelle posisjon vil i følge Zakaria føre til at landet vil være i sentrum av verdenspolitikken i uoverskuelig fremtid. Boken berører usedvanlig mange temaer, men for meg var kapitlene om Kina og India de kanskje mest interessante. Zakaria forsøker blant annet å spå hvordan Kina og India vil te seg i forhold til land begrunnet med skikk og bruk som eksisterer i de samfunnene, en interessant konklusjon er at India sannsynligvis ikke vil drive misjonering for demokrati i motsetning til den vestlige verden på grunn av hinduismens komfortable forhold til usikkerhet kontra de Abrahamittiske religionene som har tradisjon for å se ting mer i svart-hvitt. Denne boken fungerte som en øyeåpner for min egen del, og kan hjertelig anbefales til alle som er interessert i stormaktskamps realiteter i dag og hva som kan skje i fremtiden; terningkast 5.

Singin’ In The Rain

11.10.09

Singin_in_the_Rain_lampost_

Det var en tid da Hollywoods kjennetegn var fjærlette komedier som ga publikum en mulighet til å drømme seg vekk til en annen og bedre virkelighet. Den kanskje mest kraftfulle og kjente filmen innenfor denne sjangeren var «Singin’ in the Rain». Dette er en blanding av sang, dans og lettbeint komikk. Filmen er noe spesiell fordi den syr sammen en håndfull sanger som ikke ble komponert for filmen (samme konsept som Mamma Mia-musikalen), noe som gjør at handlingen blir noe sparsom og banal. Hva den mangler når det kommer til historiefortelling, tar den igjen i sjarm og livsglede. Jeg fant det ganske enkelt umulig å ikke la seg rive med underveis. Det går i et hesblesende tempo underveis, og noen ganger går humoren litt for mye over i billig slapstick, men for meg var dette en svært underholdende opplevelse. Og for å si det sånn: Gene Kellys klassiske dansescene i regnet er grunn nok alene til å se filmen. Så hvis du føler deg nedfor en dag, kan denne filmen være den rette medisinen; terningkast 5.

DeUsynlige

07.09.09

deusynlige

Helgens andre film ble den relativt ferske og kritikerroste norske filmen DeUsynlige. Jeg var spent på denne ettersom jeg synes at regissør Erik Poppes to forrige filmer, Schpaa og Hawaii Oslo, er svært severdige. Nok en gang er det ikke en hyggelig søndagstur som står på planen for den godeste Poppe. Denne gangen er temaene drap og tilgivelse. Nok en gang synes jeg Poppe klarer å lage en veldig god film, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Skuespillet er riktignok overraskende solid til å være en norsk film (vi slipper dessuten å se de overbrukte ansiktene til Hennie, Broch, Torp, Joner, Tjelta, Baasmo Christiansen osv.) og musikken passer svært godt til handlingen. Historien er verken spesielt oppsiktsvekkende eller original, men jeg ble uansett dratt inn i den og jeg begynte raskt å bry meg om de involvertes skjebne. Noen deler av filmen er imidlertid litt for langdryg, noe som trekker litt ned. Uansett var denne filmen en sterk opplevelse som satt i meg dagen etter. Dette er den filmen som har vært nærmest terningkast seks etter at jeg begynte å skrive mine middelmådige minianmeldelser, men det blir likevel terningkast 5.

Låt den rätte komma in

26.07.09

lettherightoneinpic

Har nettopp sett den svenske filmen «Låt den rätte komma in» av den enkle grunn at den har sneket seg inn på den meget eksklusive Top 250-listen til IMDB. Dette blir nok en merkelig anmeldelse ettersom jeg er av den klare oppfatning at jo mindre man vet om denne filmen før man ser den, jo bedre blir den. Det jeg kan si er at jeg synes denne filmen er et imponerende stykke håndtverk. Filmteknisk sett er den uovertruffen med mange originale grep og fantastiske bilder. Det er interessant å se hva svenskene får til og denne filmen er noe norske filmskapere bør strekke seg etter. Historien er basert på en svensk bok med samme navn og er i mine øyne ganske sinnsyk, mye på grunn av at man har med barn og gjøre i hovedrollene. Det var flere tilfeller hvor jeg ble sittende og måpe i overraskelse av flere scener i filmen. Historien hører i utgangspunktet til en sjanger jeg er noe skeptisk til, men den originale settingen (et vinterkledt Stockholm på starten av 80-tallet) og barn i hovedrollene gjør det hele mer nyskapende og interessant. Alt i alt en film jeg vil anbefale sterkt fordi den er unik på en positiv måte, jeg ender for min del opp på terningkast 5.

Milk

22.07.09

milk_sean_penn

Sean Penn mottok sin andre Oscar (den første fikk han i 2003 for sin rolle i filmen «Mystic River») i år for sin rolle som den amerikanske homoaktivisten Harvey Milk i filmen «Milk». Selv om å portrettere en homofil person er selve snarveien over alle snarveier til å få oppmerksomhet fra akademiet, må jeg si at Penn gjør en imponerende jobb som fortjener den oppmerksomheten den har fått. Uten at jeg kjenner særlig godt til den virkelige Harvey Milk, må jeg si at Penn gjennomgår en imponerende forandring fra den type roller jeg har sett ham gjort tidligere. Stemmen, kroppsspråket og ansiktsuttrykket fremstår som utrolig gjennomarbeidet gjennom hele filmen.

I en film hvor Penn er med i så og si hver eneste rute, fører dette alene langt på vei til at filmen blir god i mine øyne. Jeg synes i tillegg at historien er interessant og engasjerend. Filmen klarer også å skape en overbevisende 70-tallsstemning ved hjelp av autentiske opptak fra de virkelige hendelsene. I det hele tatt er det svært lite som ikke er tilfredsstillende i denne filmen. Kanskje starter den noe for sent i Harvey Milks liv for å forstå hvorfor han gjennomgikk den utviklingen han gjorde. Jeg ender uansett opp på terningkast 5.

Valkyrie

20.07.09

valkyrie_lg

For nøyaktig 65 år siden forsøkte en gruppe tyskere å ta livet av Adolf Hitler, denne hendelsen har senere blitt kjent som 20.juli-attentatet. I den forbindelse var det interessant å se hvordan den mye omtalte filmatiseringen «Valkyrie» klarer å gjenfortelle hendelsene. Sant og si ble jeg faktisk  noe positivt overrasket. Jeg hadde forventet en noe enklere film med høyere tempo enn det som var tilfellet. Castingen er noe merkelig omtrent over hele linjen, med et hederlig unntak for Tom Cruise. Uavhengig av hans personlige liv har han alltid i mine øyne fremstått som en svært god skuespiller, og han skuffer heller ikke her. Skuespillet hans inneholder ikke de store Oscar-verdige øyeblikkene, men han fremstår som en troverdig utgave av Claus von Stauffenberg gjennom hele filmen. Det britiske stjernegalleriet, med Bill Nighy, Kenneth Branagh og Tom Wilkinson i spissen sliter etter min mening med å fremstå som troverdige tyske militære. Mye har selvsagt med språk og gjøre, men også med at dette momentet i likhet med alle filmer som involverer persongalleriet i Nazi-Tyskland dessverre må sammenlignes med hvordan det ble løst i mesterverket «Der Untergang» (med andre ord perfekt). Filmen klarer heller ikke helt å skildre karakterene godt nok. Jeg satt med følelsen av at jeg ikke helt visste hvem de som sto bak attentatforsøkene egentlig var. Filmen hadde kanskje hatt bruk for en ekstra time til dette formålet, men da hadde det riktignok blitt snakk om en helt annen film. Det filmen imidlertid filmen lykkes langt bedre med er å holde et spennende driv gjennom hele filmen som er en thriller verdig. Dette gjennomføres med avmålte scener som det ikke dveles for mye med før handlingen drives videre og ved et intenst og godt soundtrack. Likevel er filmen detaljerik og dermed interessant hvis man ikke er altfor kjent med hendelsene i forbindelse med plottet. Dette drivet bragte med seg en kjærkommen bieffekt for meg, nemlig at filmen er veldig spennende selv om jeg til enhver tid var klar over hvordan det hele endte. Dette er en stor prestasjon, noe som fører til at filmen får et fortjent terningkast 5 fra meg.

The Wrestler

06.07.09

the_wrestler

Jeg er generelt ganske skeptisk innstilt til «sporten» wrestling. Den kan imidlertid danne et interessant bakteppe for en film, noe som bevises til det fulle i The Wrestler. Denne filmen viser hvordan livet er for bakgårdswrestlerne, folk som legger ned mange timers trening og mottar mye smerte for liten betaling. I filmen følger vi Mickey Rourke som avdanket wrestling-helt. Historien er ikke original på noen måte, men den blir på mange måter interessant på grunn av den unike wrestling-settingen. Filmen hjelpes i langt større grad av solid regi og skuespill. Mickey Rourke gjør rett og slett en fantastisk innsats som en smerteplaget gammel helt ved å fremstille et helt følelsesregister fra sterk glede til dyp sorg. Dette var en film som ikke gjorde så mye av seg, men som likevel setter spor; terningkast 5 fra meg.

Louis Theroux har laget en dokumentar om wrestling-undergrunnen som kan anbefales.

The Curious Case of Benjamin Button

19.06.09

benjamin-button

Fikk endelig sett denne filmen i går og den skuffet i alle fall ikke meg. Den er noe treg i formen, men jeg synes ikke det gjør så mye når den er såpass vellagd. En slik type film er svært avhengig av at man ender opp med å bry seg om menneskene i den, noe jeg gjorde. Mye av æren for dette ligger hos hovedrolleinnehaverne Brad Pitt og Cate Blanchett, to skuespillere jeg har svært stor sans for. Regien er stram, musikken glir godt sammen med handlingen og historien er original og interessant. Mange mener at denne filmen minner om Forrest Gump, noe jeg må si meg enig i, selv om handlingen er svært forskjellig. Likhetene kommer først og fremst fra de stadige hoppene i tid og at historien knyttes til USAs utvikling i det 20. århundre. The Curious Case of Benjamin Button når imidlertid ikke helt opp til Forrest Gumps nivå, og jeg vil derfor gi den terningkast 5.