Archive for the ‘Mening’ Category

Slutten på et tiår

01.01.10

Da var det slutt på nok et tiår. Aviser, magasiner, TV-sendinger og nettsider fylles med betraktninger om dette har vært et bra tiår eller ei. Lengst har sannsynligvis Time Magazine gått med sin stempling av 00-tallet som «The Decade from Hell». Selv om det vanligvis ærverdige magasinet forsøker å forsvare seg med forbehold og presiseringer underveis, fremstår beskrivelsen som en historieløs tabloidisering av hva som har hendt. 10-tallet og 40-tallet i forrige århundre var tiår fra helvete, det vi har sett de siste ti årene er muligens verre enn 90-tallet, men jeg vil si at det vært ganske langt unna et helvete. Dette er så klart enkelt å si med et norsk perspektiv, verden har det siste tiåret blitt rammet av kriger og andre katastrofer som Norge har blitt forbløffende lite berørt av slik vanen er.

Å felle en dom over et tiår på det samme tiårets siste dag er en komplisert vitenskap. Mye av det som har skjedd vil få endelige resultater som ligger langt i fremtiden. Ofte ender man opp med en utrivelig oppgave med å telle antallet personer som har dødd en voldelig død, antallet diktaturer som fortsatt eksisterer, antallet mennesker som lever i fattigdom osv. Andre får foreta en omfattende gjennomgang av dette, men jeg tviler på at resultatet er så mye verre enn det vi har sett i de foregående tiårene. Krigene i Irak og Afghanistan har vært ille, men er de verre enn det vi så i det gamle Jugoslavia og Rwanda? Borgerkrigene i slakterhuset som også er kjent som den Demokratiske Republikken Kongo ble broderlig delt mellom to tiår og selv om tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 tilhørte sjeldenhetene, har naturkatastrofer rammet planeten siden tidenes morgen.

Jeg er en gjennomgående fremtidsoptimist, på grensen til det naive. Jeg tror at en gang i fremtiden vil hele menneskeheten bo i demokratier med påfølgende verdensfred. Jeg tror også at mennesket gjennom teknologiske nyvinninger vil bli i stand til takle de utfordringer det blir satt overfor, inkludert den globale oppvarmingen. På tross av en del tilbakeslag i det foregående tiåret, med USAs moralske sammenbrudd under Bush-administrasjonen som kanskje det mest fremtredende og konsekvensfylte eksempelet, har ikke min tro på fremtiden blitt rokket nevneverdig. Hva tror dere?

Uansett vil jeg ønske alle lesere et godt nytt år!

Nobels Fredpris 2009

09.10.09

Som de fleste nå har fått med seg fikk USAs president Barack Obama Nobels fredspris for 2009. Dette kom overraskende på de fleste og har skapt en del debatt både i Norge og i resten av verden. Hva har egentlig Obama gjort for å fortjene denne prisen og hvorfor får han så raskt som snaut ni måneder etter at han tok over roret i det hvite hus? Etter hva jeg har fått med meg har tre hovedtyper kritikk dukket opp:

1. Obama har altfor kort fartstid til å få Nobels fredspris.

Denne kritikken har sitt opphav i oppfatningen om at prisen bør belønne lang og tro tjeneste. Tankene leder til typer som Jimmy Carter og Martti Ahtisaari som lenge hadde jobbet fred, og som fikk prisen noen år etter at det viktigste arbeidet var unnagjort. Denne tankegangen er logisk og ligger naturlig for de fleste. Men hva sier Alfred Nobels testamente egentlig om dette?

«The whole of my remaining realisable estate shall be disposed of in the following way: the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind.»

Med andre ord skal prisen deles ut på grunnlag av hendelser i det foregående året. Obama har riktignok kun vært president i snaut tre fjerdedeler av perioden, men han arbeidet for  nedrustning allerede som senator. Her har Nobelkomitéen vært langt mer ute å sykle ved tidligere anledninger, for eksempelvis med de nevnte tildelingene til Carter og Ahtisaari. Årets tildeling er derfor interessant fordi den i denne sammenhengen følger Nobels testament, men bryter med presedenser som er satt senere.

2. Obama har ingen resultater å vise til.

Denne kritikken er en del mer tungtveiende etter min mening. Obama har ingen konkrete gjennombrudd å vise til siden han tiltrådde 20. januar i år. Vi tar en titt på Nobels testament igjen:

«…and one part to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Nobelkomitéen har gjennom årenes løp utvidet fredsprisens omfanget betraktelig opp i gjennom årene. I dag vil ingen protestere mot en prisvinner som har jobbet for menneskerettigheter (i dag har vi faktisk sett flere som har etterlyst en slik vinner, som for eksempel Erna Solberg), men som vi ser dekkes ikke dette området av Nobels testament. Her er uansett det store spørsmålet om prisen kan gis for arbeid som ikke har gitt noe konkret resultat eller ikke. Et annet problem er hvordan man skal måle resultater. Det eksisterer en uklar presedens på dette området, selv om de fleste prisvinnerne har minst et konkret resultat å vise til, finnes det flere eksempler på det motsatte. I 2000 fikk den nå avdøde sør-koreanske presidenten Kim Dae Jung for sin solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, en politikk som omtrent ikke har fått noen permanent virkning mellom de to landene. Aung San Suu Kyi fikk prisen i 1991 for sitt arbeid for menneskerettigheter og demokrati i Myanmar, som de fleste vet er dette landet fortsatt et svært undertrykkende diktatur. Og Carl von Ossietzky, som vant prisen i 1935, hadde vanskelige kår som pasifist i Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden. Få vil i dag betvile deres innsats, heltemot og oppriktige ønske om å skape en bedre verden, men ingen av dem har noe konkrete resultater å vise til.

Over til Obamas arbeid. Hva har han egentlig gjort? Som nevnt involverte han seg i nedrustningsarbeid før han ble president, en linje han har fortsatt etter valgseieren. Den 5. april i år holdt han en tale i Praha i Tsjekkia om sin visjon for fremtiden:

So today, I state clearly and with conviction America’s commitment to seek the peace and security of a world without nuclear weapons.

Dette var et budskap han gjentok den 23. september i en tale til generalforsamlingen i FN. I tillegg holdt han en tale i Kairo i Egypt i et forsøk på å skape forsoning mellom den muslimske verden og vesten. Han har med andre ord forsøkt å skape ny giv i arbeidet for å begrense antallet atomvåpen i tillegg til å redusere spenningene i forholdet til den muslimske verden som ble forsterket av hans forgjenger. Problemet til Obama er at mange krever mer av ham på grunn av hans stilling som verdens mektigste mann. Mens de fortjente prisene i 1962, 1975, 1982, 1995 gikk til aktører som arbeidet for atomnedrustning, krever man at Obama i kraft av sin posisjon skal knipse med fingrene og få det hele overstått. I mine øyne blir det å operere med ulike standarder for hva som trengs for å få anerkjennelse, noe jeg ikke ser noen god grunn til.

3. Obama arbeider ikke for fred.

Flere har i løpet av dagen påpekt at Obama er en president i et land som okkuperer et land og fører krig i et annet, og hvor det er snakk om kraftig opptrapping av militær tilstedeværelse i det sistnevnte. Dette føyer seg inn i en større pasifisme-debatt om det er produktivt og ønskelig å benytte seg av militære virkemidler for å skape en bedre verden. Dette kan det skrives bøker om, så jeg kommer ikke til å diskutere dette noe særlig i dybden. Det er imidlertid en fullt forståelig og legitim kritikk av årets utdeling, selv om jeg vil hevde at det faktum at Obama har arvet begge disse konfliktene fra sin forgjenger og gjør sitt beste for å avslutte begge teller i hans fordel.

Summa summarum…

På bakgrunn av dette synes jeg prisen har god ryggdekning basert på Alfred Nobels testament og presedensen skapt av tidligere utdelinger.  Imidlertid stusser jeg på hvorfor komitéen stresser så mye med å gi prisen til ham nå. Dette er en mann som har gjort unna snaut ni måneder av minimum 48, kanskje 96 måneder av sitt embete. Mye kan endre seg på denne tiden, og det hadde vært enklere å felle en dom i ettertid enn underveis. Årets pris er imidlertid nok et bevis på at Nobel-komitéen ønsker å styre utviklingen i fredsarbeidet så vel som å belønne det i ettertid, noe de har gjort klart i sin begrunnelse. En slik politisering kan skade prisen, men den kan også gjøre den mer relevant, noe blant annet Jan Egeland og Elin Ørjasæter påpeker.

Årets pris er spennende og engasjerende, men personlig ville jeg ha ventet i noen år før jeg ville ha vurdert Barack Obama.

Norges skitne hemmeligheter

27.09.09

Som kanskje flere oppdaget (jeg innbiller meg at jeg fant denne saken gjennom en av de store nettavisene), publiserte engelske The Guardian nylig en artikkel om «Norway’s dirty little secrets». En kar ved navn Mark Curtis går rett i strupen på norsk selvgodhet og mener at vi har mange skjelett i skapet. Selv synes jeg at vi nordmenn kan være ganske skinnhellige innimellom, men jeg blir fort kritisk og beskyttende når utlendinger kommer med denne typen kritikk. Og selv om mannen har noen poeng, kommer han med en god del tøv. For det første kommer han med en kritikk av Oljefondets investeringer i uetisk virksomhet. Selv om fondet ved gjentatte ganger har vist seg å ha noe dårlig oversikt over hva ulike selskaper driver med (kanskje ikke så rart når det er snakk om over 7500 ulike selskaper), så er det på alle måter et foregangsforetak innenfor dette området som mangler sidestykke. For andre er det et slags gjennomgangstema at Norge på en måte skal skamme seg over at store oljeressurser tilfeldigvis befinner seg på vårt område og at vi selger den, med alt det som følger med. Denne typen selvpisking finner man for øvrig i deler av norsk samfunnsliv. Jeg mener at vi kun gjør det alle andre land ville gjort og gjør, nemlig å utnytte sine egne ressurser. Liker du ikke forurensende norsk olje, slutt og kjøp den. Ansvaret for oljeforbruket ligger hos forbrukerne, oljeproduksjonen hadde vært akkurat like stor selv om Norge hadde besluttet å avslutte sin egen produksjon.

Mike Curtis har et poeng, og det er at norsk selvgodhet ikke nødvendigvis står i stil med våre handlinger. Imidlertid er jeg overrasket over at den type diskusjon tydeligvis har slått røtter i utlandet. Jeg hadde ingen anelse om at vi blir oppfattet som selvgode og skinnhellige også i utlandet.  I denne sammenhengen er artikkelens kommentarfelt svært interessant. Av en eller annen merkelig grunn møter Curtis unison motbør her. Flere virker til og med opprørt over at nettopp Norge blir gjenstand for den type kritikk. Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at The Guardian representerer den britiske venstresiden og at flertallet av kommentarene kommer fra briter som har Norge som en slags kjæledegge og som mener at Norge bør være en modell for Storbritannia. Kvaliteten på kommentarene faller dessverre dramatisk når nordmenn blander seg inn, men det er en annen historie.