Archive for januar, 2010

Minneverdige bilder I: Kevin Carters liv og levnet

26.01.10

Kevin Carter var en sør-afrikansk fotograf som opererte i Afrika på 80- og 90-tallet. Historien hans illustrerer det problematiske forholdet mellom media og katastrofene de dekker på dramatisk vis. Carter tilbrakte den første delen av sin karriere i sitt hjemland hvor han fotograferte de voldelige opptøyene mot apartheid-regimet. I mars 1993 reiste han til Sudan for å dekke borgerkrigen sør i landet. Han endte opp med å fotografere sultende flyktninger ved en hjelpestasjon, deriblant ei lita jente som brukte de siste kreftene sine for å nå frem til hjelp. Men noen meter lengre borte ventet en gribb på et lettvint bytte. Carter tok et bilde før han jagde vekk gribben. Dette ble resultatet:

Han forlot så stedet uten å hjelpe jenta. Han fortalte i ettertid at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene på grunn av sykdommer, men at han angret dypt på sin avgjørelse.

Bildet ble en umiddelbar hit. Bildet ble trykket i New York Times den 26. mars 1993. Kontorene til avisen ble nedringt av lesere som lurte på om jenta hadde overlevd. Avisen svarte med at jenta hadde kommet seg vekk fra gribben. Bildet ble spredd over hele verden og senere på året ble Carter tildelt Pulitzer-prisen for beste feauture-fotografi.

Men sannheten kom ut etter hvert. Carter ble gjenstand for nådeløs kritikk for å ha unnlatt å hjelpe. Denne kritikken førte sammen med en nær venns død (en nederlandsk fotograf som het Ken Oosterbroek) og økonomiske problemer til en dyp depresjon. Kevin Carter valgte å rømme ut av dette ved å ta livet sitt den 27. juli 1994. Selvmordsbrevet levnet lite til fantasien:

«I am haunted by the vivid memories of killings and corpses and anger and pain, of starving or wounded children, of trigger-happy madmen, often police, of killer executioners…I have gone to join Ken if I am that lucky.»

Hva lærer denne historien oss? Hovedsakelig at noen må gå over lik for at vi skal få vite hva som skjer i verden. Hvis ingen hadde gjort som Kevin Carter, hadde vi ikke hatt en anelse om hva som skjer i katastrofeområder som Sudan. Daglig blir mediefolk i denne delen av verden stilt overfor dilemmaer som dette. Hvis alle disse hadde valgt å hjelpe, ville det ikke vært noen igjen til å rapportere. Med tanke på denne mildt sagt utakknemlige oppgaven er det kanskje ikke overraskende at noen velger utveien Kevin Carter valgte. Verden er noen ganger nådeløs.

Reklamer

Minneverdige bilder

26.01.10

Jeg har i flere år vært rimelig interessert i fotografering, og da først og fremst reportasjefotografering. Jeg tenkte jeg skulle fortelle om noen av bildene som har gjort sterkest inntrykk på meg og historien bak dem. Jeg skrev et slikt innlegg i mitt forrige forsøk på å blogge, og jeg tenkte at det ville være passende å starte med en ønskereprise (ja jøss) av dette innlegget. Jeg kan ikke love at disse presentasjonene vil bli regelmessige da de krever en del arbeid samtidig som det kan være svært problematisk å finne gode nok digitale representasjoner av bildene.

The Story of Art

25.01.10

For et par år siden gikk jeg til anskaffelse av denne boken i håp om å fylle et stort kunnskapshull, nemlig kunsthistorie og generell kunstvitenskap. Og hva er vel et bedre sted å starte enn klassikeren «The Story of Art» av den avdøde østerrisk-britiske kunstkritikeren E. H. Gombrich? Boken starter med hulemalerier fra steinalderen og ender opp med utviklingen av moderne kunst i andre halvdel av 1900-tallet, med andre ord er det snakk om et enormt spenn i tid og stilarter. Gombrich konsentrerer seg i hovedsak om arkitektur, skulpturkunst og malerkunst. Selv om det foretas raske visitter innom Amerika, Afrika og Asia, så dreier det aller meste seg om europeisk kunsthistorie. Jeg har imidlertid ikke nok kunnskap om temaet til å fastslå om det er noen stor slagside i det geografiske fokuset. Et av bokens store styrker er at hvert eneste kunstverk som blir nevnt er reprodusert i farger. Dette gjør det enkelt å følge med på Gombrichs resonnementer og bildene utgjør et kraftfullt visuelt testament over hvor mye kunsten har forandret seg i løpet av årtusener.

Personlig er jeg svært kritisk til kritikere av kunst og kultur. De har en urovekkende tendens til å sette seg på en pidestall bygd opp av opparbeidet kjennskap til et eller flere kunstneriske uttrykk. Som oftest resulterer dette i kontante dommer over hva som utgjør kvalitet og ikke. Slike meninger er i bunn og grunn totalt uinteressante da alle  individer innehar sin egne unike referanserammer som i sin tur fører til en preferansedannelse når det kommer til hvilken sang, film eller maleri man liker og verdsetter. Et kunstverks verdi er lik summen av folks mening om det, ikke hva en mindre elite med en overdreven tro på å overtale folk om hva de bør bruke tiden sin på. Gombrich balanserer på en knivsegg gjennom hele boken. Han vektlegger motivasjonen som lå hos kunstnerne og hvordan dette fikk sitt utrykk, og presiserer at man ikke trenger å like all klassisk kunst, men at man kan verdsette arbeidet de har lagt ned og talentet de innehar. Likevel ender han ofte opp med å bombastisk fastslå at en figur, et landskap eller et hus er en fantastisk representasjon av det kunstneren ønsket å oppnå. Når man selv mildt sagt er uenige i mange av disse konklusjonene, blir det vanskelig å ta slik elitisme seriøst.

Det boken nesten konsekvent lykkes med er å skildre kunsthistorien med et forståelig, folkelig og veldig godt språk. Linjer mellom de ulike periodene trekkes elegant og forklares med enkle virkemidler. Kjennetegnene til og motivasjonen bak kunsten som spilte hovedrollene i hver periode trer klart frem, i hvert fall til ekspresjonismen. I mine øyne sliter han derimot voldsomt med det som litt løst kan kalles moderne kunst, derunder for eksempel abstrakt kunst. Muligens min oppfatning av dette skyldes problemene jeg har med denne kunsten selv. Gombrichs entusiasme er uansett smittende og han klarer å få de for lengst døde storhetene til å fremstå som interessante figurer i fortellingen. Hvis du kunne tenke deg å lese en introduksjon til kunsthistorie er denne boken vanskelig å komme utenom, jeg angrer ikke på å ha lest den på tross av visse svakheter; terningkast 4.

Diverse Tøv IV

14.01.10

Internett har i den siste tiden flommet over med parodier av såkalte «motivational posters», despair.com tilbyr et imponerende utvalg av parodiske plakater som er litt mer raffinert enn andre parodier man finner på nettet (dette er min favoritt). Har du jobbet i et serviceyrke? Da kjenner du deg kanskje igjen i noen av situasjonene som er samlet opp på notalwaysright.com, men forhåpentligvis ikke denne. Som alle vet var Star Wars I: The Phanton Menace en av filmhistoriens største skuffelser. Denne 70 minutter lange (!) anmeldelsen forklarer deg hvorfor på en forbausende intelligent måte, iblandet absurd og til tider grotesk humor.

Knocked Up

11.01.10

Flere ulike individer jeg har kjennskap til har snakket pent om denne filmen, og siden det er snakk om individer som ikke ligner så veldig mye på hverandre borget det for kvalitet. Personlig har jeg ikke sånn utrolig stor sans for den nye amerikanske komedie-bølgen med manusforfatteren og produsenten Judd Apatow i spissen, men filmene i denne kategorien (hvis den i det hele tatt eksisterer) har vært sånn tålelig grei underholdning. «Knocked Up» faller i mine øyne glatt i samme kurv som de lignende filmene jeg har sett. Filmen forsøker å blande komedie med drama, et grep som jeg også tidligere har uttrykt skepsis til. Den er hverken hysterisk morsom eller en interessant fortelling, noe som gjør at den faller mellom to stoler i mine øyne. Den mannlige hovedpersonen er i bortsett fra de siste ti minuttene gjennomført ufyselig, noe som ødela en del for meg. Filmen kunne ha blitt en sjarmerende liten dramafilm hvis en del av komedien hadde blitt tonet ned. På tross av alt dette er ikke filmen helt verdiløs da jeg fant noen av karakterene og scenene genuint morsomme. Det hele blir dessverre altfor ujevnt, derfor ender jeg opp på: terningkast 3.

(Jeg ser nå at anmeldelsen glatt kunne ha glidd inn i «God Kveld Norge», men jeg er ikke i stand til å prestere bedre i dag. Beklager.)

Diverse Tøv III

05.01.10

Vi er inne i et nytt år, og hva er vel mer passende enn å mimre over det gamle? I et lengre perspektiv har nettstedet The Onion kåret de ti største nyhetssakene fra de siste 4,5 milliarder årene, på sjetteplass finner vi utslettelsen av dinosaurene, som dessverre fant sted før bazookaer kunne testes på dem. Har årsskiftet gjort deg apatisk og tiltaksløs, kan en runde med basketball være tingen for deg.

Transformers: Revenge of the Fallen

04.01.10

Jeg ble litt positivt overrasket over og ganske underholdt av den første Transformers-filmen, så jeg valgte å gi oppfølgeren sjansen. Kort oppsummert fortsetter denne filmen hvor den andre sluttet, både handlingsmessig og stilmessig. Det filmen lykkes med er at den holder et fint driv og den er forholdsvis underholdende til å være en forholdsvis meningsløs actionfilm. CGI-en er tidvis imponerende og i likhet med den forrige filmen lykkes de med å fremstille de ulike robotene som personer på tross av svært sparsom dialog. Filmen lykkes derimot mindre godt med resten. Dialogen er tidvis horribel og de humoristiske elementene blir litt slitsomme i lengden, delvis fordi mange av dem er identiske med de i forgjengeren. Mye av dette er på grunn av at filmene er lagt opp i en selvironisk stil, men jeg tror disse filmene kunne ha godt av å ta seg selv noe mer seriøst. På tross av at jeg ble underholdt, skorter der for mye på mange områder; terningkast 3.

Slutten på et tiår

01.01.10

Da var det slutt på nok et tiår. Aviser, magasiner, TV-sendinger og nettsider fylles med betraktninger om dette har vært et bra tiår eller ei. Lengst har sannsynligvis Time Magazine gått med sin stempling av 00-tallet som «The Decade from Hell». Selv om det vanligvis ærverdige magasinet forsøker å forsvare seg med forbehold og presiseringer underveis, fremstår beskrivelsen som en historieløs tabloidisering av hva som har hendt. 10-tallet og 40-tallet i forrige århundre var tiår fra helvete, det vi har sett de siste ti årene er muligens verre enn 90-tallet, men jeg vil si at det vært ganske langt unna et helvete. Dette er så klart enkelt å si med et norsk perspektiv, verden har det siste tiåret blitt rammet av kriger og andre katastrofer som Norge har blitt forbløffende lite berørt av slik vanen er.

Å felle en dom over et tiår på det samme tiårets siste dag er en komplisert vitenskap. Mye av det som har skjedd vil få endelige resultater som ligger langt i fremtiden. Ofte ender man opp med en utrivelig oppgave med å telle antallet personer som har dødd en voldelig død, antallet diktaturer som fortsatt eksisterer, antallet mennesker som lever i fattigdom osv. Andre får foreta en omfattende gjennomgang av dette, men jeg tviler på at resultatet er så mye verre enn det vi har sett i de foregående tiårene. Krigene i Irak og Afghanistan har vært ille, men er de verre enn det vi så i det gamle Jugoslavia og Rwanda? Borgerkrigene i slakterhuset som også er kjent som den Demokratiske Republikken Kongo ble broderlig delt mellom to tiår og selv om tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 tilhørte sjeldenhetene, har naturkatastrofer rammet planeten siden tidenes morgen.

Jeg er en gjennomgående fremtidsoptimist, på grensen til det naive. Jeg tror at en gang i fremtiden vil hele menneskeheten bo i demokratier med påfølgende verdensfred. Jeg tror også at mennesket gjennom teknologiske nyvinninger vil bli i stand til takle de utfordringer det blir satt overfor, inkludert den globale oppvarmingen. På tross av en del tilbakeslag i det foregående tiåret, med USAs moralske sammenbrudd under Bush-administrasjonen som kanskje det mest fremtredende og konsekvensfylte eksempelet, har ikke min tro på fremtiden blitt rokket nevneverdig. Hva tror dere?

Uansett vil jeg ønske alle lesere et godt nytt år!