Archive for juni, 2010

Nok en statusoppdatering

19.06.10

Jeg tenkte jeg skulle bli mer aktiv på bloggfronten etter semesterslutt, men de planene har gått litt skeis ser det ut til. Det viste seg at et arrangement som på folkemunne kalles Fotball-VM begynte sånn helt uten videre, noe som har ført til at jeg har blitt lenket til TV’en seks timer hver dag. Når dette ganges med åtte dager, blir dette et imponerende, men altfor høyt antall timer som passiv tilskuer til et spetakkel helt sør på det afrikanske kontinentet. I tillegg har disse timene vært preget av altfor dårlig fotball krydret med en uendelig støy fra plastikktrompeter funnet opp i 2001 som visstnok er en viktig del av sørafrikansk kultur, på grunn av dette bør jeg kanskje begynne å spørre meg om det er verdt det.

Men det er nettopp ventingen på at noe historisk vil skje som holder meg fast, den neste kampen vil alltid være en potensiell klassiker som jeg helst ikke vil gå glipp av. Dermed er jeg fanget i en felle i hvert fall et par uker til. Jeg har heller ikke helt klart å følge opp filmtittingen, noe som har ført til at anmeldelsesfrekvensen har gått drastisk ned. Jeg hadde uansett tenkt å flytte fokuset fra filmanmeldelser over til andre ting, men når det siste ikke er på plass har det oppstått et vakuum når det kommer til oppdateringer. Men vær tålmodig med meg, jeg kommer sterkere tilbake!

Advertisements

Cinema Paradiso

02.06.10

«Cinema Paradiso» er en film jeg har hørt om lenge, men som jeg aldri har endt opp med å se. For noen dager siden var tiden inne for å stifte nærmere bekjentskap med denne italienske klassikeren. Dette er en film som så vidt jeg har forstått setter mange seeres følelser i bevegelse, med andre ord en såkalt tåreperse. Jeg kan ikke si jeg ble like berørt som mange andre etter å ha sett denne filmen. Det er likevel en vellagd film med en god historie og en interessant oppbygning. Den lykkes virkelig godt med å skildre tidsperiodene den er satt til og de særegne omgivelsene som omgir filmen. Skuespillerne gjennomfører stort sett jobben sin med bravur, og en barneskuespiller utmerker seg spesielt i første del av filmen med særdeles imponerende skuespill og flesteparten av høydepunktene i denne filmen kommer i nettopp denne delen. Musikken er et kapittel for seg selv med Ennio Morricones svært så berømte leitmotif som høydepunktet.

Så hvor skorter det? Det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret egentlig. Filmen sliter kanskje med å bygge opp en tradisjonell spenningskurve og filmens vendepunkter blir først ordentlig klare i etterkant, noe som skapte litt forvirring for meg. Det må i denne sammenheng påpekes at filmen finnes i flere utgaver og at jeg endte opp med å se den lengste. Alt i alt blir det en litt skuffende filmopplevelse som likevel klarer å redde seg noenlunde i land på grunn av solid musikk, en visuell selvsikkerhet og en håndfull minneverdige scener; terningkast 4.