Archive for the ‘4’ Category

Cinema Paradiso

02.06.10

«Cinema Paradiso» er en film jeg har hørt om lenge, men som jeg aldri har endt opp med å se. For noen dager siden var tiden inne for å stifte nærmere bekjentskap med denne italienske klassikeren. Dette er en film som så vidt jeg har forstått setter mange seeres følelser i bevegelse, med andre ord en såkalt tåreperse. Jeg kan ikke si jeg ble like berørt som mange andre etter å ha sett denne filmen. Det er likevel en vellagd film med en god historie og en interessant oppbygning. Den lykkes virkelig godt med å skildre tidsperiodene den er satt til og de særegne omgivelsene som omgir filmen. Skuespillerne gjennomfører stort sett jobben sin med bravur, og en barneskuespiller utmerker seg spesielt i første del av filmen med særdeles imponerende skuespill og flesteparten av høydepunktene i denne filmen kommer i nettopp denne delen. Musikken er et kapittel for seg selv med Ennio Morricones svært så berømte leitmotif som høydepunktet.

Så hvor skorter det? Det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret egentlig. Filmen sliter kanskje med å bygge opp en tradisjonell spenningskurve og filmens vendepunkter blir først ordentlig klare i etterkant, noe som skapte litt forvirring for meg. Det må i denne sammenheng påpekes at filmen finnes i flere utgaver og at jeg endte opp med å se den lengste. Alt i alt blir det en litt skuffende filmopplevelse som likevel klarer å redde seg noenlunde i land på grunn av solid musikk, en visuell selvsikkerhet og en håndfull minneverdige scener; terningkast 4.

Advertisements

Garden State

01.05.10

Hadde lenge hørt snakk om «Garden State» og det meste jeg hadde hørt var positivt. Jeg hadde som vanlig unngått å lese om filmen på forhånd, så jeg gikk til verket med blanke ark. Dette er en type film som tjener på å ta seeren på senga fordi den er såpass særegen på mange måter. Filmen er skrevet og regissert av Zach Braff, best kjent fra serien «Scrubs», som også spiller hovedrollen.  Filmen gjør egentlig ikke særlig mye ut av seg. Historien er original på noen områder og langt mindre original på andre, det er innpakningen som gjør at den skiller seg litt ut fra bermen av lignende filmer. Jeg likte spesielt bruken av musikk som minner litt om «The Royal Tenembaums», for de som har sett den. Filmen har også mange morsomme scener og hele filmen er gjennomgående sær uten at det blir overdrevet og spekulativt. Det hele er pent og pyntelig frem til slutten, som etter min mening er filmens store svakhet. Hele handlingen bygger opp mot et stort klimaks, men plutselig er det hele over. Denne svakheten gjør resten av filmen svakere, fordi det ble uklart for meg hva filmen egentlig ønsket å fortelle. Likevel synes jeg filmen var severdig, mest på grunn av en håndfull svært minneverdige enkeltscener og en av de sterkeste sparkene i magen jeg kan huske å ha opplevd i forbindelse med en film; terningkast 4.

The Ghost Writer

03.04.10

Tidligere denne uken var det tid for kinobesøk igjen og det var Roman Polanskis nyeste film, «The Ghost Writer», som sto på planen. Jeg skal ikke skryte på meg noe Filmen går muligens under sjangeren politisk thriller, men det er vel snakk om glidende overganger her. Roman Polanski er en mester på å lage paranoid og mystisk stemning i filmer og jeg vil si at han lykkes svært godt også i denne filmen. Helt fra filmen begynner får man en følelse av at noe er galt, men få floker løses opp før helt på slutten av filmen. Underveis skjedde det strengt tatt ikke så veldig mye, men den intense stemningen og flere underholdende scener gjorde at tiden gikk fort.

Derfor er det litt trist at det skjærer seg jo nærmere filmen kommer mot slutten. Etter at hele handlingen har bygd seg opp til klimakset slutter det altfor fort med en noe merkelig slutt som er full av logiske brister. Historien blir i det hele tatt litt for enkel, jeg bygde meg opp forventinger om et langt mer innfløkt plot enn det som til slutt ble servert. På tross av dette ble jeg underholdt så og si hele veien og det er jo i bunn og grunn det som teller aller mest. Det er bare så dumt at det som kunne ha vært en fantastisk film ender opp med å bli en god film; terningkast 4.

The Hurt Locker

07.03.10

Det er Oscarutdeling i natt og jeg tenkte å markere begivenheten med å se en av de store favorittene til flere av de gjeveste prisene, nemlig «The Hurt Locker». Filmen hopper rett inn i en dagsaktuell situasjon, nemlig krigen i Irak, og da med vekt på terrorismen som jevnlig rammer sivilbefolkningen. Dette medfører vanligvis visse problemer som hvordan det hele skal fremstilles og hvilken slagside som eventuelt oppstår, tilsiktet eller ikke. Denne filmen hopper egentlig ganske elegant over disse problemene ved å rette fokuset mot en liten gruppe soldater og hendelsene de kommer oppi, storpolitikken etterlates med andre ord til seg selv.

«The Hurt Locker» er i mine øyne en ganske merkelig film. Den inneholder knapt handling eller noe som helst som kan kalles en rød tråd. Den kan nesten sies å være en novellefilm hvor de ulike episodene riktignok inneholder de samme personene og er ordnet kronologisk, men som knapt knyttes sammen til en overordnet historie.  Denne beskrivelsen høres i utgangspunktet ganske negativ ut, men anser ikke mangelen på en sterk historie som noe veldig negativt i dette tilfellet. Filmen fungerer mer som en skildring av hvordan livet til bombeteknikere i Irak er. Og det hele er ganske så vellagd og rimelig intenst. Kyndig regi skaper jevnlig spenning og en realistisk atmosfære gjør filmen veldig troverdig uten at jeg egentlig har kompetanse til å vurdere akkurat det. På tross av at filmen var underholdende underveis følte jeg likevel at noe manglet etter at den var ferdig. Det spørs om det var det faktum at filmen viste i stedet for å fortelle som førte til en slags tomhetsfølelse i etterkant. Derfor ble det hele en grei, men ikke historisk filmopplevelse; terningkast 4.

Moon

24.02.10

Kommer med en noe forsinket filmanmeldelse etter å ha vært på kino i forrige uke. Det var tid for den rimelig sobre og minimalistiske science fiction-filmen «Moon». Dette er en film som satser på et rolig tempo, få skuespillere og og en guffen setting på månen. Filmen kostet kun 5 millioner dollar og produsere, noe som er svært imponerende med tanke på effekter og kulisser. Det hele er svært så stilrent og skaper en troverdig atmosfære hvis man kan bruke det uttrykket om en visjon av fremtiden. Sam Rockwell gjør en svært god jobb som filmens hovedperson i en noe krevende rolle da han så og si må bære filmen alene.  Historien var dessuten interessant nok og ble fortalt på en kyndig og ordentlig måte.

I det hele tatt synes jeg det er vanskelig å påpeke åpenbare svakheter med filmen, likevel kom en følelse av likegyldighet snikende i løpet av filmen.  Jeg tror mangelen på pauser i handlingen var et problem, spenningskurven er jevn hele veien, noe som fører til at de store toppene uteblir samtidig som man ikke får særlig mange sjanser til å dvele over det som skjer. Den aller siste scenen synes jeg ble litt malplassert og feig med tanke på resten av filmen, noe som var litt synd. Uansett vil jeg si at filmen så absolutt er severdig fordi den er vellagd, den beveger seg i et område som ikke så veldig mange filmer har gjort før den og den har et soundtrack som jeg likte ganske så godt; terningkast 4.

The Story of Art

25.01.10

For et par år siden gikk jeg til anskaffelse av denne boken i håp om å fylle et stort kunnskapshull, nemlig kunsthistorie og generell kunstvitenskap. Og hva er vel et bedre sted å starte enn klassikeren «The Story of Art» av den avdøde østerrisk-britiske kunstkritikeren E. H. Gombrich? Boken starter med hulemalerier fra steinalderen og ender opp med utviklingen av moderne kunst i andre halvdel av 1900-tallet, med andre ord er det snakk om et enormt spenn i tid og stilarter. Gombrich konsentrerer seg i hovedsak om arkitektur, skulpturkunst og malerkunst. Selv om det foretas raske visitter innom Amerika, Afrika og Asia, så dreier det aller meste seg om europeisk kunsthistorie. Jeg har imidlertid ikke nok kunnskap om temaet til å fastslå om det er noen stor slagside i det geografiske fokuset. Et av bokens store styrker er at hvert eneste kunstverk som blir nevnt er reprodusert i farger. Dette gjør det enkelt å følge med på Gombrichs resonnementer og bildene utgjør et kraftfullt visuelt testament over hvor mye kunsten har forandret seg i løpet av årtusener.

Personlig er jeg svært kritisk til kritikere av kunst og kultur. De har en urovekkende tendens til å sette seg på en pidestall bygd opp av opparbeidet kjennskap til et eller flere kunstneriske uttrykk. Som oftest resulterer dette i kontante dommer over hva som utgjør kvalitet og ikke. Slike meninger er i bunn og grunn totalt uinteressante da alle  individer innehar sin egne unike referanserammer som i sin tur fører til en preferansedannelse når det kommer til hvilken sang, film eller maleri man liker og verdsetter. Et kunstverks verdi er lik summen av folks mening om det, ikke hva en mindre elite med en overdreven tro på å overtale folk om hva de bør bruke tiden sin på. Gombrich balanserer på en knivsegg gjennom hele boken. Han vektlegger motivasjonen som lå hos kunstnerne og hvordan dette fikk sitt utrykk, og presiserer at man ikke trenger å like all klassisk kunst, men at man kan verdsette arbeidet de har lagt ned og talentet de innehar. Likevel ender han ofte opp med å bombastisk fastslå at en figur, et landskap eller et hus er en fantastisk representasjon av det kunstneren ønsket å oppnå. Når man selv mildt sagt er uenige i mange av disse konklusjonene, blir det vanskelig å ta slik elitisme seriøst.

Det boken nesten konsekvent lykkes med er å skildre kunsthistorien med et forståelig, folkelig og veldig godt språk. Linjer mellom de ulike periodene trekkes elegant og forklares med enkle virkemidler. Kjennetegnene til og motivasjonen bak kunsten som spilte hovedrollene i hver periode trer klart frem, i hvert fall til ekspresjonismen. I mine øyne sliter han derimot voldsomt med det som litt løst kan kalles moderne kunst, derunder for eksempel abstrakt kunst. Muligens min oppfatning av dette skyldes problemene jeg har med denne kunsten selv. Gombrichs entusiasme er uansett smittende og han klarer å få de for lengst døde storhetene til å fremstå som interessante figurer i fortellingen. Hvis du kunne tenke deg å lese en introduksjon til kunsthistorie er denne boken vanskelig å komme utenom, jeg angrer ikke på å ha lest den på tross av visse svakheter; terningkast 4.

Avatar

28.12.09

«Avatar» er en film jeg ventet i spenning på i flere år. Etter hvert som filmen nærmet seg ble forventningene senket noe, men det kriblet fortsatt litt da jeg gikk inn i kinosalen. Dette er en film som har vært under planlegging i 12 år og som har kostet rundt 280 millioner dollar. Den tilhører også den nye generasjonen 3D-filmer, som kanskje begynner å få fotfeste i kinosalene. Problemet med dette er at jeg ikke har sett noen 3D-filmer før og dermed ikke har noe å sammenligne med. Det er forsåvidt spennende å kanskje være vitne til et generasjonsskifte i filmhistorien, men det stiller nye krav til å tolke om en film egentlig er god i sine egne øyne. I likhet med det kinogjengere som først bevitnet lydens og fargenes inntreden i filmenes verden sikkert opplevde, er det i starten lett å bli blendet av effektene som preger overflaten og samtidig glemme det som er under panseret.

Det er nettopp dette jeg forsøker å ha i bakhodet når jeg skal redegjøre for mitt syn på denne filmen. For det første synes jeg filmen er et fantastisk visuelt skue. Planeten Pandora blir skildret med vakre farger og de datagenererte karakterene ser imponerende ut og beveger seg desto mer overbevisende. 3D-effektene gjør sitt for å skape mer engasjerende og realistiske bilder, men for meg virker det som om teknologien harker litt når det oppstår raske bevegelser. I tillegg til de flotte visuelle effektene flyter filmen godt og for meg føltes den langt kortere enn de 162 minuttene den varer skulle tilsi. Jeg synes premisset for filmen er interessant og skildringene av Na’vi-ene (rasen som opprinnelig hører hjemme på Pandora) er fascinerende og fungerer til tider som en slags antropologisk studie.

Historien fungerer stort sett greit nok selv om den ikke akkurat finner opp kruttet på nytt. Der filmen imidlertid møter store problemer etter mitt syn er i skildringen av den «onde siden». Sjelden har jeg sett en mer platt, endimensjonal og uinteressant fremstilling av ondskap enn det som fremvises i denne filmen. Antagonistenes handlinger og replikker er til tider så flåsete at hjernen min nærmest automatisk trekker ugunstige koblinger til diverse filmer med Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone på 80-tallet. Dette er en stor synd og skam ettersom jeg elsker det meste av det andre som foregår i filmen. Det er en ambisiøs sci-fi-film som man ikke ser maken til hvert år, det er bare så synd at den snubler på målstreken. På bakgrunn av dette ender jeg opp på: terningkast 4.

Star Trek

07.12.09

Så lenge jeg kan huske har jeg sett på «Star Trek»-universet som en slags fattigmanns utgave av «Star Wars». Imidlertid ble jeg ganske raskt fengslet av trailerne for den nye «Star Trek»-filmen, men i vanlig Marcus-stil evnet jeg ikke å komme meg på kino for å se den. Nå har jeg sett den og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. Jeg syntes at filmen var underholdende og engasjerende hele tiden, noe som resulterte i at tiden gikk utrolig raskt. Visuelt sett var filmen stilfull med imponerende spesialeffekter og solid regi. Skuespillerne gjorde stort sett en god jobb og de klarte å skape ulike personligheter på imponerende kort tid. Personlig likte jeg også musikken godt.

Det eneste problemet med filmen er plottet. Historien har «innledning» skrevet over hele seg, noe som forsåvidt er greit nok med tanke på at det kommer minst en film til. Antagonisten er dessverre rimelig nærme å være patetisk og motivasjonen bak hans handlinger blir altfor dårlig skildret. Dette er synd siden de andre delene av filmen er såpass tilfredsstillende. Merkelig nok kan filmen i mine øyne bli bedre når den settes i sammenheng med en oppfølger, men det får tiden vise. Uansett synes jeg dette var en gjennomført underholdende film som jeg vil anbefale til de som mot formodning ikke har sett den ennå; terningkast 4.

Vindens Skygge

25.11.09

Jeg plukket opp en illustrert og rimelig forseggjort utgave av boken «Vindens Skygge» på Tanum for en god del måneder siden for den nette pris av nittini kroner. Boken har rukket å bli en slags moderne klassiker på de fem årene siden den ble oversatt til engelsk. Boken er skrevet av spanjolen Carlos Ruiz Zafón og handlingen foregår i Barcelona før, under og etter borgerkrigen på 30-tallet. Historien er av det mystiske slaget hvor gamle bøker, hus og fotografier spiller en sentral rolle. Skildringene av Barcelona fra første del av det 20. århundre fremstår som svært troverdige og er ganske så virkningsfulle. En av bokens store styrker er at det er få dødpunkter, den hadde meg i et ganske solid grep fra første stund. En annen styrke er persongalleriet, som riktignok kan beskyldes for å være uoriginalt, men som er så velutviklet og levende at jeg endte opp med å bry meg mye om deres liv og skjebne. Selv om historien hovedsaklig er god og kraftfull, faller den tidvis ned i overdreven patos. Noen av menneskeskjebnene og følelsene blir rett og slett for mye av det gode og mister dermed mye av sin troverdighet. Uansett er dette en bok jeg på det varmeste kan anbefale som lettbeint og engasjerende underholdning, selv om den ikke etterlater de dypeste spor; terningkast 4.

Yodok

18.10.09

yodok

Nord-Korea er kanskje det mest hemmelighetsfulle landet i verden, så når man får sjansen til å vite mer om det må den nesten gripes. En slik sjanse har nå bydd seg. Den polsk-regisserte, men norsk-produserte dokumentaren «Yodok» går nå på kino, og den gir et sjeldent innblikk i det lukkede landet. Filmen starter med at vi møter en nord-koreansk regissør som har rømt fra sitt hjemland og slått seg ned i Sør-Korea. Han blir av filmens regissør overtalt til å sette opp en musikal om en av Nord-Koreas fangeleire han selv satt i, nemlig Yodok. Arbeidet med musikalen danner bakteppet for hele filmen og vi møter flere nord-koreanere som bidrar med sine erfaringer til produksjonen. Tanken er denne musikalen kan bidra med billedlig inntrykk fra et sted der det ikke er mulig å filme.

Dette er en interessant og original fortellerform, men jeg er usikker på om det gagner filmen sett under ett. I mellom bilder fra øvelsene og selve forestillingen blir vi nemlig servert intervjuer med de som selv hadde følt leiren på kroppen. Så selv om musikalen ser interessant og velprodusert ut, tar den plass fra det som egentlig er interessant. Intervjuene på sin side blir som oftest usammenhengende og anekdotiske fordi de ikke vies nok tid. Dette var svært frustrerende fordi jeg satt med følelsen om at flere av intervjuobjektene hadde langt mer å fortelle. Spesielt to stykker, en tidligere leirvakt fra Yodok og en tidligere livvakt til Kim jong-Il, hadde sikkert hatt nok interessant å fortelle til å fylle en dokumentar hver. På tross av alt dette er dokumentaren rystende og høyst interessant på grunn av de grusomme menneskeskjebnene man møter, derfor kan jeg trygt anbefale den til alle som er interessert i det som skjer i Nord-Korea. Den tabloide terningtrillingen til slutt fører til terningkast 4.