Archive for september, 2009

Rosenborg seriemestre i 2009!

27.09.09

Da var det endelig spikret, Rosenborg vinner årets tippeliga etter kveldens 2-0-seier over Molde. En merkelig tilfredshet sprer seg i kroppen min, merkelig fordi årets seriemesterskap har vært ganske klart en stund nå, så gleden har blitt utløst over flere uker i stedet for i noen korte øyeblikk som i 2006 og 2004. Uansett er det deilig å se Rosenborg der laget hører hjemme igjen, på toppen av tabellen ved sesongslutt.

rbk

flagrbkef4

Reklamer

Norges skitne hemmeligheter

27.09.09

Som kanskje flere oppdaget (jeg innbiller meg at jeg fant denne saken gjennom en av de store nettavisene), publiserte engelske The Guardian nylig en artikkel om «Norway’s dirty little secrets». En kar ved navn Mark Curtis går rett i strupen på norsk selvgodhet og mener at vi har mange skjelett i skapet. Selv synes jeg at vi nordmenn kan være ganske skinnhellige innimellom, men jeg blir fort kritisk og beskyttende når utlendinger kommer med denne typen kritikk. Og selv om mannen har noen poeng, kommer han med en god del tøv. For det første kommer han med en kritikk av Oljefondets investeringer i uetisk virksomhet. Selv om fondet ved gjentatte ganger har vist seg å ha noe dårlig oversikt over hva ulike selskaper driver med (kanskje ikke så rart når det er snakk om over 7500 ulike selskaper), så er det på alle måter et foregangsforetak innenfor dette området som mangler sidestykke. For andre er det et slags gjennomgangstema at Norge på en måte skal skamme seg over at store oljeressurser tilfeldigvis befinner seg på vårt område og at vi selger den, med alt det som følger med. Denne typen selvpisking finner man for øvrig i deler av norsk samfunnsliv. Jeg mener at vi kun gjør det alle andre land ville gjort og gjør, nemlig å utnytte sine egne ressurser. Liker du ikke forurensende norsk olje, slutt og kjøp den. Ansvaret for oljeforbruket ligger hos forbrukerne, oljeproduksjonen hadde vært akkurat like stor selv om Norge hadde besluttet å avslutte sin egen produksjon.

Mike Curtis har et poeng, og det er at norsk selvgodhet ikke nødvendigvis står i stil med våre handlinger. Imidlertid er jeg overrasket over at den type diskusjon tydeligvis har slått røtter i utlandet. Jeg hadde ingen anelse om at vi blir oppfattet som selvgode og skinnhellige også i utlandet.  I denne sammenhengen er artikkelens kommentarfelt svært interessant. Av en eller annen merkelig grunn møter Curtis unison motbør her. Flere virker til og med opprørt over at nettopp Norge blir gjenstand for den type kritikk. Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at The Guardian representerer den britiske venstresiden og at flertallet av kommentarene kommer fra briter som har Norge som en slags kjæledegge og som mener at Norge bør være en modell for Storbritannia. Kvaliteten på kommentarene faller dessverre dramatisk når nordmenn blander seg inn, men det er en annen historie.

District 9

23.09.09

district9

I helgen var det tid for science fiction i form av den sør-afrikanske filmen «District 9». Filmen er den første langfilmen av regissør Neill Blomkamp og hovedrolleinnehaver Sharlto Copley hadde aldri vært i nærheten av noe som lignet en skuespillerkarriere før han fikk rollen i kortfilmen «Alive in Joburg» som er inspirasjonen for «District 9». På tross av mangelen på rutine i sentrale ledd i produksjonen, er resultatet ganske forbløffende. Det hele starter noe knølete i en «mockumentary»-stil, men det tar seg opp etter hvert og filmen kommer til slutt inn et flott driv. Premisset for historien er originalt og filmen klarer derfor å styre unna en del sci-fi-klisjeer (men langt i fra alle). Generelt vil jeg si at CGI-effektene er brukt med forsiktighet og omhu, og den blir ikke like «in your face» som man ser i mange andre av dagens filmer. Dette gir filmen større grad av realisme og troverdighet, i den grad man kan snakke om dette innenfor denne sjangeren. Alt i alt er dette en veldig underholdende film som hold meg spent i stolen gjennom nesten to timer. Når jeg likevel er litt usikker på hva jeg skal gi filmen, skyldes det at jeg synes de kunne gjort mer ut av det som kunne ha vært en umiddelbar science fiction-klassiker.  Derfor ender jeg opp på terningkast 4.

Kulturforskjeller

21.09.09

Sakset fra Wikipedia:

Other cultures have rites of passage into manhood that culminate in the first ejaculation of a male, usually by the hands of a tribal elder. In some tribes such as the Agta, Philippines, stimulation of the genitals is encouraged from an early age. Upon puberty, the young male is then paired off with a «wise elder» or «witch doctor» who uses masturbation to build his ability to ejaculate in preparation for a ceremony. The ceremony culminates in a public ejaculation before a celebration. The ejaculate is saved in a wad of animal skin and worn later to help conceive children. In this and other tribes, the measure of manhood is actually associated more with the amount of ejaculate and his need than penis size. Frequent ejaculation through masturbation from an early age fosters frequent ejaculation well into adulthood.

Tankevekkende.

Antz!

18.09.09

Jeg har vært fascinert av maur siden jeg gikk på barneskolen. Det som i bunn og grunn burde være rimelig primitive skapninger på grunn av størrelsen, er i stand til å skape fascinerende byggverk og avanserte samfunn. Det viser seg at en art også er i stand til å bygge båter, dog på en noe utradisjonell måte:

Inglourious Basterds

16.09.09

inglourious-basterds-1

Da er det på tide med en noe forsinket filmanmeldelse. Før helgen så jeg Quentin Tarantinos siste film; Inglourious Basterds. Jeg er ikke en spesielt stor fan av Tarantino (i forhold til mange andre), men jeg synes han har gode øyeblikk som er svært severdige. Denne filmen bygger på mange måter opp under dette inntrykket. Jeg var spent på hvordan Tarantino ville fortelle en historie satt under andre verdenskrig, noe som har fått et noe blandet resultat. Premisset for selve filmen er interessant nok, og jeg synes Tarantino klarer å skape en tidsriktig atmosfære. Men hele opplegget blir gradvis mer tøvete ettersom filmen skrider frem og jeg klarte ikke helt å engasjere meg i det som skjedde. Mange vil hevde at man ikke skal ta Tarantino så seriøst som jeg ofte gjør, men det jeg først og fremst etterlyser er en klar rød tråd gjennom hele filmen. Noen scener kunne vært tatt rett ut av en seriøs krigsfilm, mens andre omtrent er parodier på en komedie. To skuespillere redder imidlertid denne filmen fra mageplask: Christoph Waltz som Hans Landa og Mélanie Laurent  som  Shosanna Dreyfus. For meg er denne filmen Quentin Tarantino på det jevne: terningkast 3.

Røverhistorier

12.09.09

To meget lesverdige saker fra Wired Magazine: Gizmondo’s Spectacular Crack-up og The Untold Story of the World’s Biggest Diamond Heist. Alt jeg kan si er at ofte overgås fantasien av virkeligheten.

Made by Norway

09.09.09

Mange har sikkert fått med seg denne påkostede Aker-reklamen som surrer og går på TV2 for tida,  personlig er jeg svært svak for slik norsk hardhaus-patriotisme. Reklamen er regissert av Erik Poppe, med musikk av svenske Johan Söderqvist og en feilfri fremførelse av Ivar Aasen-diktet «Nordmannen» av skuespiller Anderz Eide. Kan det gjøres stort bedre? Jeg er fortsatt litt usikker på hvorfor Aker sender slike reklamer (Gullfisk-vinneren «Nøtteknekker» fra 2005 var det første eksempelet), det er mulig de ønsker å skape større respekt for industrien hos det norske folk eller noe sånt.

DeUsynlige

07.09.09

deusynlige

Helgens andre film ble den relativt ferske og kritikerroste norske filmen DeUsynlige. Jeg var spent på denne ettersom jeg synes at regissør Erik Poppes to forrige filmer, Schpaa og Hawaii Oslo, er svært severdige. Nok en gang er det ikke en hyggelig søndagstur som står på planen for den godeste Poppe. Denne gangen er temaene drap og tilgivelse. Nok en gang synes jeg Poppe klarer å lage en veldig god film, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Skuespillet er riktignok overraskende solid til å være en norsk film (vi slipper dessuten å se de overbrukte ansiktene til Hennie, Broch, Torp, Joner, Tjelta, Baasmo Christiansen osv.) og musikken passer svært godt til handlingen. Historien er verken spesielt oppsiktsvekkende eller original, men jeg ble uansett dratt inn i den og jeg begynte raskt å bry meg om de involvertes skjebne. Noen deler av filmen er imidlertid litt for langdryg, noe som trekker litt ned. Uansett var denne filmen en sterk opplevelse som satt i meg dagen etter. Dette er den filmen som har vært nærmest terningkast seks etter at jeg begynte å skrive mine middelmådige minianmeldelser, men det blir likevel terningkast 5.

Annie Hall

06.09.09

annie_hall

I helgen var det tid for Woody Allens kanskje mest kjente film; Annie Hall. Jeg blir stadig overrasket over hvor underholdt jeg blir av filmene hans, spesielt med tanke på at han gjentar den samme oppskriften om og om igjen. Nok en gang handler det om forhold som er av og på, filosofering over de store spørsmål og dialog med høyt tempo, alt krydret med komiske elementer som dukker opp innimellom. For min del er det nok de rundt ti klassiske sitatene i hver film som gjør Woody Allens filmer severdige for meg, i tillegg til at det er ukomplisert underholdning. Det som skiller Annie Hall fra hopen er en håndfull meta-øyeblikk hvor Allan snakker direkte til publikum og noen scener hvor hovedpersonene ser sine egne liv utenfra. Dette fungerer greit nok og forstyrrer ikke resten av handlingen for mye. Ellers var det gøy og se purunge skuespillere som Christopher Walken, Jeff Goldblum og Sigourney Weaver i minimale statistroller. Nok en gang må jeg slå til med mitt favoritt-terningkast, nemlig terningkast 4.