Archive for mars, 2010

En liste til frustrasjon og ettertanke

28.03.10

Omtrent dagen etter jeg opprettet denne bloggen fikk jeg ideen om å lage en liste over det jeg anser å være de 20 beste filmene jeg har sett. Som dere skjønner har det tatt sin tid å sette sammen denne listen, men nå er den endelig klar. Dere er velkomne til å proklamere min fantastiske filmsmak eller gå til knallhard kritikk av min overfladiske oppfatning av hva en god film er. Som det nevnes øverst på siden vil denne listen oppdateres når jeg ser nye mesterverk eller endrer mening om gamle filmer.

Diverse Tøv VIII

14.03.10

Volapük er et så og si dødt verdensspråk som ble oppfunnet i den siste delen av 1800-tallet. Språket hadde en lysende start før indre splid og intriger ødela alt, i tillegg til at flere fant ut at det rett og slett var teit. Miniature faking er en morsom bildebehandlingsteknikk som får ting i fullstørrelse til å se ut som modeller, denne videoen fra New York viser dette på imponerende vis. Har du abstinens etter vinter-OL? NBC lagde en god samling av høydepunkter som de sendte etter avslutningsseremonien.

Shoot the Moon

11.03.10

Her om dagen var jeg for første gang på en forestilling i hovedsalen i den nye operaen i Bjørvika. Det dreide seg om ballett og den kritikerroste forestillingen «Shoot the Moon». Jeg skal ikke en gang forøke å gi meg ut på en anmeldelse, da jeg har omtrent like mye peiling på ballett som Max Mekker i metamfetaminrus. Jeg vil heller skrive litt om mitt forhold til dans som kunstform og inntrykk fra vårt ferske kulturbygg i Oslos vannkant.

Det er bare å være ærlig fra start: Jeg forstår rett og slett ikke dans som kunstform. Dette høres i utgangspunkt noe arrogant og nedvurderende ut, men jeg må påpeke at jeg ser på nevnte faktum som en mangel i min kulturforståelse, jeg ser på ingen måte på dans som en mindreverdig kunstform. Problemet er at jeg ikke forstår kommunikasjon gjennom dans. Det virker som om de som har greie på det klarer å tolke alle slags historier og følelser ut i fra kropper i bevegelse. Jeg innehar overhodet ikke den evnen så hver gang jeg er på en danseforestilling ender jeg opp med å se på andre ting enn hva danserne forsøker å kommunisere. Ofte ender jeg opp med å se på danserne som idrettsutøvere og jeg lar meg imponere over deres kroppsbeherskelse, det er ingen tvil om at dansere på dette nivået er atleter av ypperste klasse med balanse, styrke og utholdenhet langt over gjennomsnittet. Interessant nok er ikke dette forholdet til dans ikke helt på jordet da selveste Gene Kelly skal ha sagt at det eksisterer et sterkt bånd mellom sport og dansing og at i forlengelsen av dette var menn bedre dansere enn kvinner. Det siste er vel noe politisk ukorrekt og noe jeg ikke akkurat stiller meg bak, men det er tydelig at det er mulig å se på dans på flere ulike måter, selv blant de som utfører det. Jeg kan dessuten la meg fascinere av å se folk bevege kroppen sin på måter jeg ikke har sett før og jeg er i stand til å oppfatte enkelte virkemidler, som for eksempel komikk.

«Shoot the Moon» skilte seg ikke nevneverdig fra tidligere danseopplevelser med tanke på dans som uttrykksform. Imidlertid var innpakningen noe mer interessant med en såpass stor og gjennomført oppføring. Operahuset demonstrerte i all sin prakt hvor egnet og gjennomtenkt det er til å ha slike oppsetninger. Lyssetting, kulisser, musikk og lyd var svært så imponerende og dette bidro til et særdeles strømlinjeformet produkt. Jeg må nok også erklære meg som en fan av selve bygget. Det er ikke perfekt, men det er ambisiøst og unikt og de har sluppet unna med det. Jeg skulle gjerne sett at man hadde like stort arkitektonisk mot i alle slike byggeprosjekter. Selve balletten var egentlig en delt oppsetning hvor fire separate deler kom på løpende bånd. De var ganske så forskjellige og utforsket ulike momenter når det kom til tematikk, stemning og antallet dansere. For meg var den siste delen, som har gitt navn til hele oppsetningen, mest interessant. Dette var først og fremst på grunn av musikken som er komponert av den relativt kjente komponisten Philip Glass og innføringen av live videoprojeksjon over scenen for å vise flere vinkler samtidig. Det siste var svært virkningsfullt og burde være en inspirasjon for fremtidige oppsetninger. Og det var i løpet av dette segmentet jeg har kommet nærmest det å bli følelsesmessig berørt av dans uten at jeg klarer å sette noen flere ord på det. Uansett vil jeg anbefale alle å oppleve en oppsetning i hovedsalen for de som ikke har gjort det allerede, det er en opplevelse uavhengig av det som skjer på scenen.

The Hurt Locker

07.03.10

Det er Oscarutdeling i natt og jeg tenkte å markere begivenheten med å se en av de store favorittene til flere av de gjeveste prisene, nemlig «The Hurt Locker». Filmen hopper rett inn i en dagsaktuell situasjon, nemlig krigen i Irak, og da med vekt på terrorismen som jevnlig rammer sivilbefolkningen. Dette medfører vanligvis visse problemer som hvordan det hele skal fremstilles og hvilken slagside som eventuelt oppstår, tilsiktet eller ikke. Denne filmen hopper egentlig ganske elegant over disse problemene ved å rette fokuset mot en liten gruppe soldater og hendelsene de kommer oppi, storpolitikken etterlates med andre ord til seg selv.

«The Hurt Locker» er i mine øyne en ganske merkelig film. Den inneholder knapt handling eller noe som helst som kan kalles en rød tråd. Den kan nesten sies å være en novellefilm hvor de ulike episodene riktignok inneholder de samme personene og er ordnet kronologisk, men som knapt knyttes sammen til en overordnet historie.  Denne beskrivelsen høres i utgangspunktet ganske negativ ut, men anser ikke mangelen på en sterk historie som noe veldig negativt i dette tilfellet. Filmen fungerer mer som en skildring av hvordan livet til bombeteknikere i Irak er. Og det hele er ganske så vellagd og rimelig intenst. Kyndig regi skaper jevnlig spenning og en realistisk atmosfære gjør filmen veldig troverdig uten at jeg egentlig har kompetanse til å vurdere akkurat det. På tross av at filmen var underholdende underveis følte jeg likevel at noe manglet etter at den var ferdig. Det spørs om det var det faktum at filmen viste i stedet for å fortelle som førte til en slags tomhetsfølelse i etterkant. Derfor ble det hele en grei, men ikke historisk filmopplevelse; terningkast 4.