Archive for oktober, 2009

Sandkvinne

26.10.09

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive om Ukraines utgave av «…Got Talent»-konseptet (kjent som «Norske Talenter» i Norge), men det er visst en tid for alt. Det viser seg at vinneren i 2009 var en 24 år gammel kvinne ved navn Kseniya Simonova, en utøver av den noe sjeldne kunstformen sandanimasjon. I finalen vant hun med en fremstilling av livet i Ukraina under andre verdenskrig, med blant annet en klassisk coverversjon av Metallicas «Nothing Else Matters» i bakgrunnen. Høres det tvilsomt ut? Det syntes jeg og. Men selv om hele opptrinnet er noe merkelig, er det ganske fascinerende, ikke minst på grunn av reaksjonene som kommer fra publikum.

Oceans Thirteen

25.10.09

oceans_thirteen

Oceans-filmene har alltid vært noe spesielle. Første film i serien, «Oceans Eleven», var en remake av en film med samme navn fra 1960 med Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. Filmen var spekket med stjerner og forsåvidt vellaget og underholdende. De forsøkte å gjenta suksessen med «Oceans Twelve» tre år senere, men den var i mine øyne langt mindre vellykket. Likevel valgte jeg å gi «Oceans Thirteen» en sjanse.

Det er egentlig ikke så veldig mye interessant å si om denne filmen. Det er forsåvidt fortsatt morsomt å se diverse superstjerner boltre seg i hverandres nærvær, men det er mye som halter. Vitsene er dårligere og historien er noe svakere enn tidligere og hele prosjektet lider av manglende oppfinnsomhet og lidenskap. På den andre siden er det uforpliktene, velprodusert underholdning, noe som redder filmen fra total meningsløshet. Jeg gir den derfor terningkast 3.

Pøbelstreker for det 21. århundre

22.10.09

Internett har gitt menneskeheten mange nye muligheter, ikke minst for diverse personer med altfor mye tid til overs. Dette resulterer ofte i såkalt «trolling», eller pøbeladferd om du vil. Nettstedet thinkdigit har satt opp en liste over topp 10 troll gjennom tidene, og man kan bare gi seg over oppfinnsomheten og energien som noen av disse personene har utvist i sin gjerning. Ta for eksempel stakkars Adam Goldstein som gjennom dårlig service ved salg av PC-deler over internett klarte å irritere på seg en skare troll:

Then things broke out into the real world. Sex workers of various genders were called to Goldstein’s house. Free magazine subscriptions were delivered. Boxes and packages of every kind of free sample was sent by the kinder people. Posters warning of Swine Flu and AIDS were pasted around his home and workplace. Pizza joints around his house were ordered to send boxes of pizzas over. Various kinds of religious literature were also sent over. Sex toys, condoms and tubes of lubrication were shipped over at no cost.

Overnevnte tilfelle er et eksempel på når det hele går for langt. Imidlertid er mye av trollingen relativt uskyldig og ofte har den komiske kvaliteter. Uansett er dette fenomenet noe som har kommet for å bli, og så lenge det ikke blir så ille som i Adam Goldsteins tilfelle så er det noe vi nok må akseptere og leve med.

Yodok

18.10.09

yodok

Nord-Korea er kanskje det mest hemmelighetsfulle landet i verden, så når man får sjansen til å vite mer om det må den nesten gripes. En slik sjanse har nå bydd seg. Den polsk-regisserte, men norsk-produserte dokumentaren «Yodok» går nå på kino, og den gir et sjeldent innblikk i det lukkede landet. Filmen starter med at vi møter en nord-koreansk regissør som har rømt fra sitt hjemland og slått seg ned i Sør-Korea. Han blir av filmens regissør overtalt til å sette opp en musikal om en av Nord-Koreas fangeleire han selv satt i, nemlig Yodok. Arbeidet med musikalen danner bakteppet for hele filmen og vi møter flere nord-koreanere som bidrar med sine erfaringer til produksjonen. Tanken er denne musikalen kan bidra med billedlig inntrykk fra et sted der det ikke er mulig å filme.

Dette er en interessant og original fortellerform, men jeg er usikker på om det gagner filmen sett under ett. I mellom bilder fra øvelsene og selve forestillingen blir vi nemlig servert intervjuer med de som selv hadde følt leiren på kroppen. Så selv om musikalen ser interessant og velprodusert ut, tar den plass fra det som egentlig er interessant. Intervjuene på sin side blir som oftest usammenhengende og anekdotiske fordi de ikke vies nok tid. Dette var svært frustrerende fordi jeg satt med følelsen om at flere av intervjuobjektene hadde langt mer å fortelle. Spesielt to stykker, en tidligere leirvakt fra Yodok og en tidligere livvakt til Kim jong-Il, hadde sikkert hatt nok interessant å fortelle til å fylle en dokumentar hver. På tross av alt dette er dokumentaren rystende og høyst interessant på grunn av de grusomme menneskeskjebnene man møter, derfor kan jeg trygt anbefale den til alle som er interessert i det som skjer i Nord-Korea. Den tabloide terningtrillingen til slutt fører til terningkast 4.

Fanny och Alexander

15.10.09

fanny_alexander

Ettersom jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Ingmar Bergmans filmklassiker «Fanny och Alexander» i november, tenkte jeg at det kunne være interessant å stifte bekjentskap med originalverket først. Jeg gikk rett på Director’s Cut-versjonen på 312 minutter (ja du leste riktig, fem timer og tolv minutter lang) som er ganske mye lengre enn kinoversjonen på kun 188 minutter. Jeg måtte dele opp tittingen, men ettersom filmen er delt opp i klare akter er det ikke så problematisk ettersom den da fungerer som en slags miniserie. Tre dager etter at jeg har sett ferdig filmen har jeg havnet i en interessant knipe: Jeg vet at jeg har sett en fantastisk film, men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal begrunne det.

Jeg skal likevel gjøre et forsøk. På tross av filmens lengde, synes jeg ikke at en eneste scene var overflødig selv om den beveger seg nokså rolig gjennom handlingen. Mye av tiden brukes til å bli kjent med karakterene, noe den lykkes svært godt med. Filmen hadde blitt noe meningsløs hvis man ikke oppnådde en grad av medfølelse og kontakt med personene man møter, men i mine øyne er dette en av de sterkeste suksessfaktorene til filmen og noe som kjennetegner den. En viktig grunn til at filmen lykkes med dette er det fantastiske skuespillet som gjennomsyrer hele filmen, fra de mest fremtredende hovedpersonene til obskure bakgrunnskarakterer. Aldri har jeg sett en så solid kollektiv innsats av et så stort ensemble. Spesielt fortjener Bertil Guve ros, gutten som spiller hovedrollen som Alexander. Jeg er vanligvis kritisk til barneskuespillere, men Bertil Guve klarer å manøvrere seg gjennom et stort følelsesregister og filosofiske samtaler med troverdigheten i behold.

En annen ting som gjør denne filmen unik er de fantastiske bildene. Allerede fra første scene klarer duoen Bergman og kinematografen Sven Nykvist å skape en helt spesiell atmosfære. Lysetting, bildeutsnitt, kulisser og kostymer sitter som et skudd og det skapes klassiske scener omtrent på løpende bånd. Musikken spiller hovedsaklig annenfiolin gjennom hele filmen, mest på grunn av mye dialog, men kommer til sin rett der den passer inn. Det siste aspektet ved filmen jeg vil trekke frem, er evolusjonen den gjennomgår underveis. Det hele starter nokså tilforlatelig, med en del komiske elementer. I andre del dreier filmen seg mer over i et klassisk drama. I tredje del fortsetter dramaet, men med innslag av enkelte horror-elementer mot slutten. I del fire blir man servert noe som tidvis kan beskrives som filosofisk skrekk. På tross av disse enorme endringene i stemning og tema, er filmen fortsatt helhetlig og omtrent sømløs.

Jeg har i noen dager lurt på hvilken endelig dom jeg skulle felle. På tross av historiefortelling med et relativt lavt tempo og svært enkle virkemidler underveis, fremstår totalproduktet for meg som utrolig kraftfullt. Dette var definitivt ikke en av de filmene jeg slutter å tenke på like etter jeg har sett dem, den er unik og det er en film jeg vil anbefale alle å gi en sjanse. Den er imidlertid så særegen at jeg har overhodet ingen problemer med innse at dette ikke er en film for alle, så skyt meg ikke hvis du føler deg lurt. Dommen min er uansett klar: bloggens første terningkast 6.

Bluescreen

13.10.09

I likhet med all annen teknologi har spesialeffekter i film gjennomgått en rivende utvikling de siste hundre årene. Man begynte med enkle modeller og stop-motion, fortsatte med bluescreen før man i dag har endt opp med bruk av avanserte digitale hjelpemidler. YouTube gir oss muligheten til å se hundre års utvikling på fem minutter, med et virkningsfullt resultat:

Så kan man jo bare spekulere over hvor vi vil være om hundre år.

Singin’ In The Rain

11.10.09

Singin_in_the_Rain_lampost_

Det var en tid da Hollywoods kjennetegn var fjærlette komedier som ga publikum en mulighet til å drømme seg vekk til en annen og bedre virkelighet. Den kanskje mest kraftfulle og kjente filmen innenfor denne sjangeren var «Singin’ in the Rain». Dette er en blanding av sang, dans og lettbeint komikk. Filmen er noe spesiell fordi den syr sammen en håndfull sanger som ikke ble komponert for filmen (samme konsept som Mamma Mia-musikalen), noe som gjør at handlingen blir noe sparsom og banal. Hva den mangler når det kommer til historiefortelling, tar den igjen i sjarm og livsglede. Jeg fant det ganske enkelt umulig å ikke la seg rive med underveis. Det går i et hesblesende tempo underveis, og noen ganger går humoren litt for mye over i billig slapstick, men for meg var dette en svært underholdende opplevelse. Og for å si det sånn: Gene Kellys klassiske dansescene i regnet er grunn nok alene til å se filmen. Så hvis du føler deg nedfor en dag, kan denne filmen være den rette medisinen; terningkast 5.

Nobels Fredpris 2009

09.10.09

Som de fleste nå har fått med seg fikk USAs president Barack Obama Nobels fredspris for 2009. Dette kom overraskende på de fleste og har skapt en del debatt både i Norge og i resten av verden. Hva har egentlig Obama gjort for å fortjene denne prisen og hvorfor får han så raskt som snaut ni måneder etter at han tok over roret i det hvite hus? Etter hva jeg har fått med meg har tre hovedtyper kritikk dukket opp:

1. Obama har altfor kort fartstid til å få Nobels fredspris.

Denne kritikken har sitt opphav i oppfatningen om at prisen bør belønne lang og tro tjeneste. Tankene leder til typer som Jimmy Carter og Martti Ahtisaari som lenge hadde jobbet fred, og som fikk prisen noen år etter at det viktigste arbeidet var unnagjort. Denne tankegangen er logisk og ligger naturlig for de fleste. Men hva sier Alfred Nobels testamente egentlig om dette?

«The whole of my remaining realisable estate shall be disposed of in the following way: the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind.»

Med andre ord skal prisen deles ut på grunnlag av hendelser i det foregående året. Obama har riktignok kun vært president i snaut tre fjerdedeler av perioden, men han arbeidet for  nedrustning allerede som senator. Her har Nobelkomitéen vært langt mer ute å sykle ved tidligere anledninger, for eksempelvis med de nevnte tildelingene til Carter og Ahtisaari. Årets tildeling er derfor interessant fordi den i denne sammenhengen følger Nobels testament, men bryter med presedenser som er satt senere.

2. Obama har ingen resultater å vise til.

Denne kritikken er en del mer tungtveiende etter min mening. Obama har ingen konkrete gjennombrudd å vise til siden han tiltrådde 20. januar i år. Vi tar en titt på Nobels testament igjen:

«…and one part to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Nobelkomitéen har gjennom årenes løp utvidet fredsprisens omfanget betraktelig opp i gjennom årene. I dag vil ingen protestere mot en prisvinner som har jobbet for menneskerettigheter (i dag har vi faktisk sett flere som har etterlyst en slik vinner, som for eksempel Erna Solberg), men som vi ser dekkes ikke dette området av Nobels testament. Her er uansett det store spørsmålet om prisen kan gis for arbeid som ikke har gitt noe konkret resultat eller ikke. Et annet problem er hvordan man skal måle resultater. Det eksisterer en uklar presedens på dette området, selv om de fleste prisvinnerne har minst et konkret resultat å vise til, finnes det flere eksempler på det motsatte. I 2000 fikk den nå avdøde sør-koreanske presidenten Kim Dae Jung for sin solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, en politikk som omtrent ikke har fått noen permanent virkning mellom de to landene. Aung San Suu Kyi fikk prisen i 1991 for sitt arbeid for menneskerettigheter og demokrati i Myanmar, som de fleste vet er dette landet fortsatt et svært undertrykkende diktatur. Og Carl von Ossietzky, som vant prisen i 1935, hadde vanskelige kår som pasifist i Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden. Få vil i dag betvile deres innsats, heltemot og oppriktige ønske om å skape en bedre verden, men ingen av dem har noe konkrete resultater å vise til.

Over til Obamas arbeid. Hva har han egentlig gjort? Som nevnt involverte han seg i nedrustningsarbeid før han ble president, en linje han har fortsatt etter valgseieren. Den 5. april i år holdt han en tale i Praha i Tsjekkia om sin visjon for fremtiden:

So today, I state clearly and with conviction America’s commitment to seek the peace and security of a world without nuclear weapons.

Dette var et budskap han gjentok den 23. september i en tale til generalforsamlingen i FN. I tillegg holdt han en tale i Kairo i Egypt i et forsøk på å skape forsoning mellom den muslimske verden og vesten. Han har med andre ord forsøkt å skape ny giv i arbeidet for å begrense antallet atomvåpen i tillegg til å redusere spenningene i forholdet til den muslimske verden som ble forsterket av hans forgjenger. Problemet til Obama er at mange krever mer av ham på grunn av hans stilling som verdens mektigste mann. Mens de fortjente prisene i 1962, 1975, 1982, 1995 gikk til aktører som arbeidet for atomnedrustning, krever man at Obama i kraft av sin posisjon skal knipse med fingrene og få det hele overstått. I mine øyne blir det å operere med ulike standarder for hva som trengs for å få anerkjennelse, noe jeg ikke ser noen god grunn til.

3. Obama arbeider ikke for fred.

Flere har i løpet av dagen påpekt at Obama er en president i et land som okkuperer et land og fører krig i et annet, og hvor det er snakk om kraftig opptrapping av militær tilstedeværelse i det sistnevnte. Dette føyer seg inn i en større pasifisme-debatt om det er produktivt og ønskelig å benytte seg av militære virkemidler for å skape en bedre verden. Dette kan det skrives bøker om, så jeg kommer ikke til å diskutere dette noe særlig i dybden. Det er imidlertid en fullt forståelig og legitim kritikk av årets utdeling, selv om jeg vil hevde at det faktum at Obama har arvet begge disse konfliktene fra sin forgjenger og gjør sitt beste for å avslutte begge teller i hans fordel.

Summa summarum…

På bakgrunn av dette synes jeg prisen har god ryggdekning basert på Alfred Nobels testament og presedensen skapt av tidligere utdelinger.  Imidlertid stusser jeg på hvorfor komitéen stresser så mye med å gi prisen til ham nå. Dette er en mann som har gjort unna snaut ni måneder av minimum 48, kanskje 96 måneder av sitt embete. Mye kan endre seg på denne tiden, og det hadde vært enklere å felle en dom i ettertid enn underveis. Årets pris er imidlertid nok et bevis på at Nobel-komitéen ønsker å styre utviklingen i fredsarbeidet så vel som å belønne det i ettertid, noe de har gjort klart i sin begrunnelse. En slik politisering kan skade prisen, men den kan også gjøre den mer relevant, noe blant annet Jan Egeland og Elin Ørjasæter påpeker.

Årets pris er spennende og engasjerende, men personlig ville jeg ha ventet i noen år før jeg ville ha vurdert Barack Obama.

Nordsjøens svarte gull

05.10.09

Kom over en eldre artikkel fra Time Magazine fra 1975 om oljeeventyret i Nordsjøen som ennå ikke hadde slått ut i full blomst. Den tilbyr blant annet tidskorrigerte perspektiver på et par ting, for eksempel hvilken posisjon Norge var i før bonanzaen:

For the Norwegians, already rich in money and energy supplies, North Sea oil means a chance to become richer still as the «blue-eyed Arabs of the North.»

Med andre ord var ikke nordmenn fattige bønder som bodde i laftede trehus og ikke visste hva velstand var, slik mange liker å fremstille det i dag. Uansett sto vi på bar bakke når oljen ble oppdaget, så vi (da spesielt Stavanger) ble invadert av erfarne oljefolk fra spesielt USA og Frankrike, som igjen møtte utfordringer i forhold til tilpasning:

Wages are high—for some skills twice those in the U.S.—but so are prices. Scotch costs $3.50 a shot, discouraging noisy sprees by roustabouts and divers and keeping Stavanger almost as quiet and staid as ever. Because of Norwegian taxes, a Toyota shipped from Japan costs $9,500, as much as a fully equipped Cadillac in the U.S. Cigarettes are $1.50 a pack, and groceries are double U.S. prices.

Selv om Norge ikke har briljert i bilproduksjon, merkevareskaping eller IT-innovasjon, kan vi fortsatt være stolt av det vi har utrettet i forbindelse med oljeutvinningen i Nordsjøen. Sammen med de andre landene som har drevet utvinning i Nordsjøen har vi stått bak svært ressurskrevende innovasjon for å i det hele tatt kunne utvinne olje på vår kontinentalsokkel:

Development costs, paced by outlays for labor and expensive equipment (see color), have in many cases doubled, or even tripled, in the past two years. Through 1980, costs could reach $35 billion for Britain and Norway alone, or $11 billion more than the U.S. spent to land a man on the moon.

All About Eve

03.10.09

all_about_eve

Jeg har som prosjekt å se alle filmene på IMDBs top 250-liste. I den sammenheng stiftet jeg bekjentskap med «All About Eve». Denne klassikeren fra 1950 skildrer et teatermiljø hvor midtlivskrise og ambisjoner er sentrale temaer. Denne filmen tilbyr svært solid skuespill og regi og en interessant vri som forandrer hele filmens karakter mot slutten. Men det som drar filmen virkelig opp, er manuset. Sjelden finner man så mange gjennomførte og klassiske replikker som i denne filmen. De er i tillegg forbløffende tidløse og selv om filmen ikke er noen utpreget komedie, ble jeg sittende og humre ved mange tilfeller. Filmen er også kjent for å være Marilyn Monroes ordentlige gjennombrudd (hun hadde spilt i noen små statistroller tidligere), og hun er jo et imponerende skue selv om rollen hennes er noe merkelig. Dette er første gang jeg har sett henne i en film, og det var unektelig en noe spesiell opplevelse å se henne i en noe keitete minirolle med tanke på den mildt sagt ikoniske posisjonen hun har i dag. Uansett var All About Eve en hyggelig opplevelse, uten at den er i stand til å forsvare en plass på den øverste delen av karakterskalaen; terningkast 4.