Cinema Paradiso

«Cinema Paradiso» er en film jeg har hørt om lenge, men som jeg aldri har endt opp med å se. For noen dager siden var tiden inne for å stifte nærmere bekjentskap med denne italienske klassikeren. Dette er en film som så vidt jeg har forstått setter mange seeres følelser i bevegelse, med andre ord en såkalt tåreperse. Jeg kan ikke si jeg ble like berørt som mange andre etter å ha sett denne filmen. Det er likevel en vellagd film med en god historie og en interessant oppbygning. Den lykkes virkelig godt med å skildre tidsperiodene den er satt til og de særegne omgivelsene som omgir filmen. Skuespillerne gjennomfører stort sett jobben sin med bravur, og en barneskuespiller utmerker seg spesielt i første del av filmen med særdeles imponerende skuespill og flesteparten av høydepunktene i denne filmen kommer i nettopp denne delen. Musikken er et kapittel for seg selv med Ennio Morricones svært så berømte leitmotif som høydepunktet.

Så hvor skorter det? Det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret egentlig. Filmen sliter kanskje med å bygge opp en tradisjonell spenningskurve og filmens vendepunkter blir først ordentlig klare i etterkant, noe som skapte litt forvirring for meg. Det må i denne sammenheng påpekes at filmen finnes i flere utgaver og at jeg endte opp med å se den lengste. Alt i alt blir det en litt skuffende filmopplevelse som likevel klarer å redde seg noenlunde i land på grunn av solid musikk, en visuell selvsikkerhet og en håndfull minneverdige scener; terningkast 4.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: