Archive for the ‘Film’ Category

Cinema Paradiso

02.06.10

«Cinema Paradiso» er en film jeg har hørt om lenge, men som jeg aldri har endt opp med å se. For noen dager siden var tiden inne for å stifte nærmere bekjentskap med denne italienske klassikeren. Dette er en film som så vidt jeg har forstått setter mange seeres følelser i bevegelse, med andre ord en såkalt tåreperse. Jeg kan ikke si jeg ble like berørt som mange andre etter å ha sett denne filmen. Det er likevel en vellagd film med en god historie og en interessant oppbygning. Den lykkes virkelig godt med å skildre tidsperiodene den er satt til og de særegne omgivelsene som omgir filmen. Skuespillerne gjennomfører stort sett jobben sin med bravur, og en barneskuespiller utmerker seg spesielt i første del av filmen med særdeles imponerende skuespill og flesteparten av høydepunktene i denne filmen kommer i nettopp denne delen. Musikken er et kapittel for seg selv med Ennio Morricones svært så berømte leitmotif som høydepunktet.

Så hvor skorter det? Det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret egentlig. Filmen sliter kanskje med å bygge opp en tradisjonell spenningskurve og filmens vendepunkter blir først ordentlig klare i etterkant, noe som skapte litt forvirring for meg. Det må i denne sammenheng påpekes at filmen finnes i flere utgaver og at jeg endte opp med å se den lengste. Alt i alt blir det en litt skuffende filmopplevelse som likevel klarer å redde seg noenlunde i land på grunn av solid musikk, en visuell selvsikkerhet og en håndfull minneverdige scener; terningkast 4.

Some Like It Hot

26.05.10

Jeg har begynt litt med filmtitting igjen nå som ting har roet seg. Første film på planen var den klassiske komedien «Some Like It Hot» fra 1959. Denne filmen er ganske interessant i et historisk perspektiv da den var ganske dristig for sin tid, med til tider dristige klesdrakter og et liberalt forhold til homofili. Handlingen er bygd opp som en farse, med komiske elementer og stadige forviklinger i skjønn forening, alt lagt til forbudstidens USA med det som fulgte av kriminalitet og generelt ubehag. Filmen er nokså lettbent og satte ikke så veldig mange dype spor i meg. For selv om det hele er rimelig underholdende og vellagd, må jeg være ærlig å si at jeg ikke helt forstår at dette filmen har oppnådd klassikerstatus. Vel, en grunn kan være at Marilyn Monroe har en av hovedrollene, men selv om hun gjør en veldig god jobb fører ikke det til at dette blir en komedie som utmerker seg noe særlig. Det eneste jeg i bunn og grunn satt igjen med var Monroes minneverdige fremføring av «I Wanna Be Loved By You», men for all del, det kan godt være jeg som er sær. Uansett holder ikke dette til mer terningkast 3 på min terning.

Garden State

01.05.10

Hadde lenge hørt snakk om «Garden State» og det meste jeg hadde hørt var positivt. Jeg hadde som vanlig unngått å lese om filmen på forhånd, så jeg gikk til verket med blanke ark. Dette er en type film som tjener på å ta seeren på senga fordi den er såpass særegen på mange måter. Filmen er skrevet og regissert av Zach Braff, best kjent fra serien «Scrubs», som også spiller hovedrollen.  Filmen gjør egentlig ikke særlig mye ut av seg. Historien er original på noen områder og langt mindre original på andre, det er innpakningen som gjør at den skiller seg litt ut fra bermen av lignende filmer. Jeg likte spesielt bruken av musikk som minner litt om «The Royal Tenembaums», for de som har sett den. Filmen har også mange morsomme scener og hele filmen er gjennomgående sær uten at det blir overdrevet og spekulativt. Det hele er pent og pyntelig frem til slutten, som etter min mening er filmens store svakhet. Hele handlingen bygger opp mot et stort klimaks, men plutselig er det hele over. Denne svakheten gjør resten av filmen svakere, fordi det ble uklart for meg hva filmen egentlig ønsket å fortelle. Likevel synes jeg filmen var severdig, mest på grunn av en håndfull svært minneverdige enkeltscener og en av de sterkeste sparkene i magen jeg kan huske å ha opplevd i forbindelse med en film; terningkast 4.

The Damned United

05.04.10

Fotballfilmen er en sjanger som inneholder imponerende mengde søppel og mange mener at det rett og slett ikke eksisterer en eneste god film om verdens mest populære idrett. Ryktene ville imidlertid ha det til at «The Damned United» faktisk endelig er det unntaket som bekrefter regelen. Denne filmen er basert på en bok med samme navn, et slags kvasidokumentarisk verk om den legendariske fotballtreneren Brian Clough med vekt på hans 44 dager som trener for Leeds United i 1974. For de som ikke har hørt om denne personen før, kan han litt upresist kalles Englands svar på Nils Arne Eggen, bare mer arrogant, aggressiv og kontroversiell. Historien til Brian Clough er i utgangspunktet fantastisk og egner seg svært godt for filmatisering. Hans karriere som trener innehold noen av de høyeste toppene i fotballhistorien, men også noen av de laveste dalene. I filmen skildres disse to ytterpunktene med hans fantastiske karriere i Derby County og det nevnte oppholdet i Leeds om endte etter bare en og en halv måned.

Kort sagt synes jeg dette var en veldig god film. Jeg har allerede nevnt historien som kanskje den sterkeste siden. Filmen inneholder mange momenter som utgjør god fortellerkunst: skildring av opp- og nedturer, en fascinerende hovedperson og sterke mellommenneskelige relasjoner på godt og vondt. Selv om en del av scenene er oppdiktede, får man kjennskap til essensen av mannen Brian Clough, en høyst kapabel og karismatisk person med et noe tragisk tilsnitt. Filmen gir også et innblikk i maktforholdene som eksisterte og fortsatt eksisterer innad i fotballklubber. Til slutt gir filmen et utrolig sterkt tidsbilde fra 70-tallet og viser på en fantastisk effektfull måte hvor mye fotballen i England har forandret seg på 40 år. Det som en gang utelukkende var arbeiderklassens flukt fra hverdagen, med den sjarmen, intensiteten og råskapen som fulgte, har i dag blitt en blankpolert milliardindustri hvor pengene spiller den sentrale rollen og hvor arbeiderklassen omtrent ikke har råd til å gå på kamper lenger. Det er vanskelig å sette fingeren på noe som ikke var tilfredsstillende, filmen føles kanskje noe kort og kunne kanskje trengt et større budsjett for å lage en enda mer overbevisende gjenskaping av 70-tallet. Likevel er dette er en film som lykkes med nesten alt, og den er et must for alle de som bryr seg om fotball generelt og kanskje engelsk fotball spesielt; terningkast 5.

The Ghost Writer

03.04.10

Tidligere denne uken var det tid for kinobesøk igjen og det var Roman Polanskis nyeste film, «The Ghost Writer», som sto på planen. Jeg skal ikke skryte på meg noe Filmen går muligens under sjangeren politisk thriller, men det er vel snakk om glidende overganger her. Roman Polanski er en mester på å lage paranoid og mystisk stemning i filmer og jeg vil si at han lykkes svært godt også i denne filmen. Helt fra filmen begynner får man en følelse av at noe er galt, men få floker løses opp før helt på slutten av filmen. Underveis skjedde det strengt tatt ikke så veldig mye, men den intense stemningen og flere underholdende scener gjorde at tiden gikk fort.

Derfor er det litt trist at det skjærer seg jo nærmere filmen kommer mot slutten. Etter at hele handlingen har bygd seg opp til klimakset slutter det altfor fort med en noe merkelig slutt som er full av logiske brister. Historien blir i det hele tatt litt for enkel, jeg bygde meg opp forventinger om et langt mer innfløkt plot enn det som til slutt ble servert. På tross av dette ble jeg underholdt så og si hele veien og det er jo i bunn og grunn det som teller aller mest. Det er bare så dumt at det som kunne ha vært en fantastisk film ender opp med å bli en god film; terningkast 4.

En liste til frustrasjon og ettertanke

28.03.10

Omtrent dagen etter jeg opprettet denne bloggen fikk jeg ideen om å lage en liste over det jeg anser å være de 20 beste filmene jeg har sett. Som dere skjønner har det tatt sin tid å sette sammen denne listen, men nå er den endelig klar. Dere er velkomne til å proklamere min fantastiske filmsmak eller gå til knallhard kritikk av min overfladiske oppfatning av hva en god film er. Som det nevnes øverst på siden vil denne listen oppdateres når jeg ser nye mesterverk eller endrer mening om gamle filmer.

The Hurt Locker

07.03.10

Det er Oscarutdeling i natt og jeg tenkte å markere begivenheten med å se en av de store favorittene til flere av de gjeveste prisene, nemlig «The Hurt Locker». Filmen hopper rett inn i en dagsaktuell situasjon, nemlig krigen i Irak, og da med vekt på terrorismen som jevnlig rammer sivilbefolkningen. Dette medfører vanligvis visse problemer som hvordan det hele skal fremstilles og hvilken slagside som eventuelt oppstår, tilsiktet eller ikke. Denne filmen hopper egentlig ganske elegant over disse problemene ved å rette fokuset mot en liten gruppe soldater og hendelsene de kommer oppi, storpolitikken etterlates med andre ord til seg selv.

«The Hurt Locker» er i mine øyne en ganske merkelig film. Den inneholder knapt handling eller noe som helst som kan kalles en rød tråd. Den kan nesten sies å være en novellefilm hvor de ulike episodene riktignok inneholder de samme personene og er ordnet kronologisk, men som knapt knyttes sammen til en overordnet historie.  Denne beskrivelsen høres i utgangspunktet ganske negativ ut, men anser ikke mangelen på en sterk historie som noe veldig negativt i dette tilfellet. Filmen fungerer mer som en skildring av hvordan livet til bombeteknikere i Irak er. Og det hele er ganske så vellagd og rimelig intenst. Kyndig regi skaper jevnlig spenning og en realistisk atmosfære gjør filmen veldig troverdig uten at jeg egentlig har kompetanse til å vurdere akkurat det. På tross av at filmen var underholdende underveis følte jeg likevel at noe manglet etter at den var ferdig. Det spørs om det var det faktum at filmen viste i stedet for å fortelle som førte til en slags tomhetsfølelse i etterkant. Derfor ble det hele en grei, men ikke historisk filmopplevelse; terningkast 4.

Moon

24.02.10

Kommer med en noe forsinket filmanmeldelse etter å ha vært på kino i forrige uke. Det var tid for den rimelig sobre og minimalistiske science fiction-filmen «Moon». Dette er en film som satser på et rolig tempo, få skuespillere og og en guffen setting på månen. Filmen kostet kun 5 millioner dollar og produsere, noe som er svært imponerende med tanke på effekter og kulisser. Det hele er svært så stilrent og skaper en troverdig atmosfære hvis man kan bruke det uttrykket om en visjon av fremtiden. Sam Rockwell gjør en svært god jobb som filmens hovedperson i en noe krevende rolle da han så og si må bære filmen alene.  Historien var dessuten interessant nok og ble fortalt på en kyndig og ordentlig måte.

I det hele tatt synes jeg det er vanskelig å påpeke åpenbare svakheter med filmen, likevel kom en følelse av likegyldighet snikende i løpet av filmen.  Jeg tror mangelen på pauser i handlingen var et problem, spenningskurven er jevn hele veien, noe som fører til at de store toppene uteblir samtidig som man ikke får særlig mange sjanser til å dvele over det som skjer. Den aller siste scenen synes jeg ble litt malplassert og feig med tanke på resten av filmen, noe som var litt synd. Uansett vil jeg si at filmen så absolutt er severdig fordi den er vellagd, den beveger seg i et område som ikke så veldig mange filmer har gjort før den og den har et soundtrack som jeg likte ganske så godt; terningkast 4.

Up

04.02.10

Som en ganske stor fan av Pixars tidligere verker var det aldri et spørsmål om jeg skulle se deres nyere film, men heller når det skulle skje. For noen dager siden skjedde det, og nå har jeg rotet meg til å skrive en anmeldelse av «Up». Det er vanskelig å anmelde en slik film da skapernes tidligere nivå er skyhøyt, noe som sannsynligvis medfører urimelige forventninger. Dette må has i bakhodet når jeg sier at denne filmen var en ørliten skuffelse for meg. Det er først og fremst historien og karakterene som ikke var overbevisende nok. Selv om filmens første del tar seg god tid når den presenterer filmens hovedperson, endte jeg opp som en ganske likegyldig tilskuer til de påfølgende hendelsene. Jeg tror grunnen er at på tross av den omfattende introduksjonen ender hovedpersonen opp uten noen personlighet og klare kjennetrekk å forholde seg til.  Bedre blir det ikke av at hovedpersonen ender opp med en rimelig irriterende sidekick som det er enda vanskeligere å sympatisere med. Historien var heller ikke noe å juble over. Den inneholder egentlig utrolig lite og mye fylles opp med repetitiv action, gåing og kjekling.

Filmen reddes i mine øyne fra et solid mageplask ved hjelp av solid håndverk når det kommer til stemmer, lyder, musikk animasjon og humor. Flere ganger ble jeg imponert over hvor fantastisk ting så ut på tross av den tegneserieaktige stilen. Noen av scenene og karakterene var gjennomført morsomme i den litt teite stilen som har blitt et slags varemerke for Pixar.  Uansett blir dette altfor ujevnt og skuffende fra filmskapere som gjentatte ganger har imponert med fantastisk historiefortelling og minneverdige karakterer. Jeg er klar over at denne filmen ble vist i 3D på kino, men jeg tviler på at det ville ført til noen stor endring i mitt syn på den da kritikken min går kun på ikke-visuelle ting. Dette var i mine øyne muligens den svakeste Pixar-filmen av dem alle, jeg ender opp på: terningkast 3.

Knocked Up

11.01.10

Flere ulike individer jeg har kjennskap til har snakket pent om denne filmen, og siden det er snakk om individer som ikke ligner så veldig mye på hverandre borget det for kvalitet. Personlig har jeg ikke sånn utrolig stor sans for den nye amerikanske komedie-bølgen med manusforfatteren og produsenten Judd Apatow i spissen, men filmene i denne kategorien (hvis den i det hele tatt eksisterer) har vært sånn tålelig grei underholdning. «Knocked Up» faller i mine øyne glatt i samme kurv som de lignende filmene jeg har sett. Filmen forsøker å blande komedie med drama, et grep som jeg også tidligere har uttrykt skepsis til. Den er hverken hysterisk morsom eller en interessant fortelling, noe som gjør at den faller mellom to stoler i mine øyne. Den mannlige hovedpersonen er i bortsett fra de siste ti minuttene gjennomført ufyselig, noe som ødela en del for meg. Filmen kunne ha blitt en sjarmerende liten dramafilm hvis en del av komedien hadde blitt tonet ned. På tross av alt dette er ikke filmen helt verdiløs da jeg fant noen av karakterene og scenene genuint morsomme. Det hele blir dessverre altfor ujevnt, derfor ender jeg opp på: terningkast 3.

(Jeg ser nå at anmeldelsen glatt kunne ha glidd inn i «God Kveld Norge», men jeg er ikke i stand til å prestere bedre i dag. Beklager.)