Archive for desember, 2009

Avatar

28.12.09

«Avatar» er en film jeg ventet i spenning på i flere år. Etter hvert som filmen nærmet seg ble forventningene senket noe, men det kriblet fortsatt litt da jeg gikk inn i kinosalen. Dette er en film som har vært under planlegging i 12 år og som har kostet rundt 280 millioner dollar. Den tilhører også den nye generasjonen 3D-filmer, som kanskje begynner å få fotfeste i kinosalene. Problemet med dette er at jeg ikke har sett noen 3D-filmer før og dermed ikke har noe å sammenligne med. Det er forsåvidt spennende å kanskje være vitne til et generasjonsskifte i filmhistorien, men det stiller nye krav til å tolke om en film egentlig er god i sine egne øyne. I likhet med det kinogjengere som først bevitnet lydens og fargenes inntreden i filmenes verden sikkert opplevde, er det i starten lett å bli blendet av effektene som preger overflaten og samtidig glemme det som er under panseret.

Det er nettopp dette jeg forsøker å ha i bakhodet når jeg skal redegjøre for mitt syn på denne filmen. For det første synes jeg filmen er et fantastisk visuelt skue. Planeten Pandora blir skildret med vakre farger og de datagenererte karakterene ser imponerende ut og beveger seg desto mer overbevisende. 3D-effektene gjør sitt for å skape mer engasjerende og realistiske bilder, men for meg virker det som om teknologien harker litt når det oppstår raske bevegelser. I tillegg til de flotte visuelle effektene flyter filmen godt og for meg føltes den langt kortere enn de 162 minuttene den varer skulle tilsi. Jeg synes premisset for filmen er interessant og skildringene av Na’vi-ene (rasen som opprinnelig hører hjemme på Pandora) er fascinerende og fungerer til tider som en slags antropologisk studie.

Historien fungerer stort sett greit nok selv om den ikke akkurat finner opp kruttet på nytt. Der filmen imidlertid møter store problemer etter mitt syn er i skildringen av den «onde siden». Sjelden har jeg sett en mer platt, endimensjonal og uinteressant fremstilling av ondskap enn det som fremvises i denne filmen. Antagonistenes handlinger og replikker er til tider så flåsete at hjernen min nærmest automatisk trekker ugunstige koblinger til diverse filmer med Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone på 80-tallet. Dette er en stor synd og skam ettersom jeg elsker det meste av det andre som foregår i filmen. Det er en ambisiøs sci-fi-film som man ikke ser maken til hvert år, det er bare så synd at den snubler på målstreken. På bakgrunn av dette ender jeg opp på: terningkast 4.

Advertisements

Angels and Demons

25.12.09

Jeg hadde ikke så veldig høye forhåpninger til denne filmen etter etter at «The Da Vinci Code» ble noe av en skuffelse i mine øyne. Jeg har lest begge bøkene og jeg synes det var underholdende saker, filmene klarer dessverre ikke å overføre bøkenes sterke sider i god nok grad. I likhet med «The Da Vinci Code» sliter «Angels and Demons» med å overføre intensiteten og spenningen fra boken. Så selv om skuespillet, regien og scenografien er god nok, blir filmen aldri spennende nok i mine øyne. Den sliter voldsomt med tempoet og virker overilt, noe som igjen fører til at jeg ikke ble sugd inn i det som skjedde på lerretet. Likevel synes jeg filmen er noe mer balansert og vellykket enn forgjengeren uten at jeg klarer å sette fingeren på noe konkret. På tross av en viss underholdningsverdi er uansett denne filmen et eksempel på noe som kunne vært så mye bedre; terningkast 3.

God Jul!

24.12.09

…til dere alle. Julelys for de som ikke har nok i sine egne hjem.

Forskning og forbrytelser

23.12.09

Her om dagen kom jeg over en interessant dokumentar på svensk TV om den amerikanske legen og forskeren Carleton Gajdusek. Gajdusek tilbragte mange år på Papua Ny-Guinea for å forske på den mystiske sykdommen kuru som herjet Fore-folket. Dette er en sykdom som er nært beslektet med kugalskap og skrapesyke og medfører ukontrollert skjelving, psykisk ubalanse og en uungåelig død. Gajdusek fant etter hvert ut at stammens tradisjon for å spise sine døde slektninger, med det formål å bevare livskraften til de avdøde, førte til spredning av sykdommen. Særlig hjernene, som vanligvis ble spist av kvinner og barn, viste seg å være farligst i denne sammenhengen. Gajdusek mottok nobelprisen i medisin i 1976 for dette arbeidet.

I løpet av sitt virke på Papua Ny-Guinea adopterte Gajdusek flere titalls barn og brakte dem til USA for å få utdanning og en bedre fremtid. Men i 1996 beskylder en av adoptivsønnene hans ham for seksuelle overgrep og det viser seg senere at flere av barna har opplevd dette. Gajdusek har siden fremstått som en innbitt forsvarer av pedofili i flere intervjuer. Gjennom sitt på Papua Ny-Guinea kom han i kontakt med Kukukuku-stammen hvor pedofili praktiseres i stor grad og spiller en sentral rolle i kulturen. Han brukte blant annet denne kulturen som forsvar for sine egne overgrep. I de siste årene av sitt liv levde han i eksil i Europa før han, av alle steder, døde i Tromsø den 12. desember 2008. Dokumentaren berørte mange interessante problemstillinger underveis, blant annet primitive kulturers plass i det moderne samfunn, forskningsetikk, manglende selvinnsikt på tross av vitenskapelig genialitet og hva som skjer når ressurssterke og kjente personer blir avslørt som overgripere.

For de interesserte kan dokumentaren tilsynelatende lastes ned her gjennom BitTorrent.

Obamamania

15.12.09

Først må jeg beklage for mangelfull oppdatering av bloggen i det siste, men det har vært litt hektisk med familiebesøk og hjemreise til Trondheim de siste dagene.

Jeg skriver dette innlegget med fare for å fremstå som en ukritisk fanboy av Barack Obama, men jeg tar sjansen likevel (for de som skulle lure så stiller jeg meg veldig positiv til Obamas inntreden i presidentembetet, men jeg er på ingen måte ukritisk til hans handlinger). Jeg hadde opprinnelig tenkt å betrakte fredsprisdagen foran TV-skjermen, men ettersom jeg skulle kjøpe noen julegaver endte jeg opp i byen likevel. Jeg ble rimelig raskt sugd inn i den surrealistiske stemningen som rådet i vår hovedstad med helikoptre susende over hustakene, barrierer rundt hvert hjørne og politifolk nok til å få gamle DDR til å fremstå som et livlig og fritt samfunn.

Etter en del surring rundt i byen endte jeg opp ved rådhuset hvor utdelingen skulle foregå. Etter en stund forsto jeg at jeg sannsynligvis ikke kom til å se en snurt av  hedersgjesten, men oppstyret rundt var såpass underholdende at jeg ble stående. Etter handling av en håndfull julegaver avtalte jeg med en venn at vi skulle slutte oss til menigheten utenfor Grand for å få med oss den tradisjonsrike vinkingen fra balkongen. Etter en time med venting var det duket for to minutter og trettito sekunder med beskuing av verdens mektigste mann med frue. Stemningen var ganske spesiell med jentete tenåringshyl som det mest fremstående elementet. Etter at seansen var over, tok det en god stund å komme seg vekk da det var barrierer over alt. Vi ble også delvis innestengt av demonstrasjonstoget som var parkert lengst bak, dette var en interessant blanding av Sosialistisk Ungdom, tamiler og Ron Paul-tilhengere. Jeg tok noen bilder, og noen av dem ble tålelig klare på tross av mangelfullt utstyr.

Helikoptre sørget for øredøvende bråk gjennom dagen.

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.

Politi nok til alle. For anledningen godt bevæpnet.

Giske the Man.

Plassen fylles opp av biler, med saftige amerikanske SUV’er som siste tilskudd.

Barack og Michelle Obama på balkongen.

En litt innzoomet versjon for de skuelystne.

Alt i alt var jeg fornøyd med at jeg tok med tiden til å bivåne dette direkte da dette sannsynligvis er noe folk kommer til å snakke om en stund. Selv om det representerer nissementalitet av høyeste grad, fremsto dette for meg som en dag hvor verden kom til Norge og snudde Oslo på hodet gjennom et døgn. Det var spennende så lenge det varte, men kanskje det var bra at alt gikk tilbake som normalt?

Star Trek

07.12.09

Så lenge jeg kan huske har jeg sett på «Star Trek»-universet som en slags fattigmanns utgave av «Star Wars». Imidlertid ble jeg ganske raskt fengslet av trailerne for den nye «Star Trek»-filmen, men i vanlig Marcus-stil evnet jeg ikke å komme meg på kino for å se den. Nå har jeg sett den og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. Jeg syntes at filmen var underholdende og engasjerende hele tiden, noe som resulterte i at tiden gikk utrolig raskt. Visuelt sett var filmen stilfull med imponerende spesialeffekter og solid regi. Skuespillerne gjorde stort sett en god jobb og de klarte å skape ulike personligheter på imponerende kort tid. Personlig likte jeg også musikken godt.

Det eneste problemet med filmen er plottet. Historien har «innledning» skrevet over hele seg, noe som forsåvidt er greit nok med tanke på at det kommer minst en film til. Antagonisten er dessverre rimelig nærme å være patetisk og motivasjonen bak hans handlinger blir altfor dårlig skildret. Dette er synd siden de andre delene av filmen er såpass tilfredsstillende. Merkelig nok kan filmen i mine øyne bli bedre når den settes i sammenheng med en oppfølger, men det får tiden vise. Uansett synes jeg dette var en gjennomført underholdende film som jeg vil anbefale til de som mot formodning ikke har sett den ennå; terningkast 4.