Archive for the ‘Politikk’ Category

The Post-American World

10.11.09

Før jeg ble sugd inn i de vesteuropeiske komparative valgstudienes gleder, leste jeg ferdig boken «The Post-American World» av Fareed Zakaria. Den tar for seg USAs posisjon i dagens verden og hvordan den vil utvikle seg i fremtiden med tanke på konkurransen fra spesielt India og Kina. Boken er spesielt interessant fordi forfatteren opprinnelig er indisk, men flyttet til USA som 18-åring. Med en fot i dagens supermakt og en fot i en kommende supermakt er han i stand til å komme med interessante betraktninger om hva som kan komme til å skje om noen tiår. På tross av gjennomgående kritikk av amerikansk overmot og arroganse, er Zakaria generelt optimistisk på USAs vegne i fremtiden. Riktignok vil Kina og India gradvis bli i stand til å konkurrere på noen områder, men USAs militærmakt og økonomiske og kulturelle posisjon vil i følge Zakaria føre til at landet vil være i sentrum av verdenspolitikken i uoverskuelig fremtid. Boken berører usedvanlig mange temaer, men for meg var kapitlene om Kina og India de kanskje mest interessante. Zakaria forsøker blant annet å spå hvordan Kina og India vil te seg i forhold til land begrunnet med skikk og bruk som eksisterer i de samfunnene, en interessant konklusjon er at India sannsynligvis ikke vil drive misjonering for demokrati i motsetning til den vestlige verden på grunn av hinduismens komfortable forhold til usikkerhet kontra de Abrahamittiske religionene som har tradisjon for å se ting mer i svart-hvitt. Denne boken fungerte som en øyeåpner for min egen del, og kan hjertelig anbefales til alle som er interessert i stormaktskamps realiteter i dag og hva som kan skje i fremtiden; terningkast 5.

Advertisements

Nobels Fredpris 2009

09.10.09

Som de fleste nå har fått med seg fikk USAs president Barack Obama Nobels fredspris for 2009. Dette kom overraskende på de fleste og har skapt en del debatt både i Norge og i resten av verden. Hva har egentlig Obama gjort for å fortjene denne prisen og hvorfor får han så raskt som snaut ni måneder etter at han tok over roret i det hvite hus? Etter hva jeg har fått med meg har tre hovedtyper kritikk dukket opp:

1. Obama har altfor kort fartstid til å få Nobels fredspris.

Denne kritikken har sitt opphav i oppfatningen om at prisen bør belønne lang og tro tjeneste. Tankene leder til typer som Jimmy Carter og Martti Ahtisaari som lenge hadde jobbet fred, og som fikk prisen noen år etter at det viktigste arbeidet var unnagjort. Denne tankegangen er logisk og ligger naturlig for de fleste. Men hva sier Alfred Nobels testamente egentlig om dette?

«The whole of my remaining realisable estate shall be disposed of in the following way: the capital, invested in safe securities by my executors, shall constitute a fund, the interest on which shall be annually awarded as prizes to those who, during the preceding year, shall have conferred the greatest benefit on mankind.»

Med andre ord skal prisen deles ut på grunnlag av hendelser i det foregående året. Obama har riktignok kun vært president i snaut tre fjerdedeler av perioden, men han arbeidet for  nedrustning allerede som senator. Her har Nobelkomitéen vært langt mer ute å sykle ved tidligere anledninger, for eksempelvis med de nevnte tildelingene til Carter og Ahtisaari. Årets tildeling er derfor interessant fordi den i denne sammenhengen følger Nobels testament, men bryter med presedenser som er satt senere.

2. Obama har ingen resultater å vise til.

Denne kritikken er en del mer tungtveiende etter min mening. Obama har ingen konkrete gjennombrudd å vise til siden han tiltrådde 20. januar i år. Vi tar en titt på Nobels testament igjen:

«…and one part to the person who shall have done the most or the best work for fraternity between the nations and the abolition or reduction of standing armies and the formation and spreading of peace congresses.»

Nobelkomitéen har gjennom årenes løp utvidet fredsprisens omfanget betraktelig opp i gjennom årene. I dag vil ingen protestere mot en prisvinner som har jobbet for menneskerettigheter (i dag har vi faktisk sett flere som har etterlyst en slik vinner, som for eksempel Erna Solberg), men som vi ser dekkes ikke dette området av Nobels testament. Her er uansett det store spørsmålet om prisen kan gis for arbeid som ikke har gitt noe konkret resultat eller ikke. Et annet problem er hvordan man skal måle resultater. Det eksisterer en uklar presedens på dette området, selv om de fleste prisvinnerne har minst et konkret resultat å vise til, finnes det flere eksempler på det motsatte. I 2000 fikk den nå avdøde sør-koreanske presidenten Kim Dae Jung for sin solskinnspolitikk overfor Nord-Korea, en politikk som omtrent ikke har fått noen permanent virkning mellom de to landene. Aung San Suu Kyi fikk prisen i 1991 for sitt arbeid for menneskerettigheter og demokrati i Myanmar, som de fleste vet er dette landet fortsatt et svært undertrykkende diktatur. Og Carl von Ossietzky, som vant prisen i 1935, hadde vanskelige kår som pasifist i Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden. Få vil i dag betvile deres innsats, heltemot og oppriktige ønske om å skape en bedre verden, men ingen av dem har noe konkrete resultater å vise til.

Over til Obamas arbeid. Hva har han egentlig gjort? Som nevnt involverte han seg i nedrustningsarbeid før han ble president, en linje han har fortsatt etter valgseieren. Den 5. april i år holdt han en tale i Praha i Tsjekkia om sin visjon for fremtiden:

So today, I state clearly and with conviction America’s commitment to seek the peace and security of a world without nuclear weapons.

Dette var et budskap han gjentok den 23. september i en tale til generalforsamlingen i FN. I tillegg holdt han en tale i Kairo i Egypt i et forsøk på å skape forsoning mellom den muslimske verden og vesten. Han har med andre ord forsøkt å skape ny giv i arbeidet for å begrense antallet atomvåpen i tillegg til å redusere spenningene i forholdet til den muslimske verden som ble forsterket av hans forgjenger. Problemet til Obama er at mange krever mer av ham på grunn av hans stilling som verdens mektigste mann. Mens de fortjente prisene i 1962, 1975, 1982, 1995 gikk til aktører som arbeidet for atomnedrustning, krever man at Obama i kraft av sin posisjon skal knipse med fingrene og få det hele overstått. I mine øyne blir det å operere med ulike standarder for hva som trengs for å få anerkjennelse, noe jeg ikke ser noen god grunn til.

3. Obama arbeider ikke for fred.

Flere har i løpet av dagen påpekt at Obama er en president i et land som okkuperer et land og fører krig i et annet, og hvor det er snakk om kraftig opptrapping av militær tilstedeværelse i det sistnevnte. Dette føyer seg inn i en større pasifisme-debatt om det er produktivt og ønskelig å benytte seg av militære virkemidler for å skape en bedre verden. Dette kan det skrives bøker om, så jeg kommer ikke til å diskutere dette noe særlig i dybden. Det er imidlertid en fullt forståelig og legitim kritikk av årets utdeling, selv om jeg vil hevde at det faktum at Obama har arvet begge disse konfliktene fra sin forgjenger og gjør sitt beste for å avslutte begge teller i hans fordel.

Summa summarum…

På bakgrunn av dette synes jeg prisen har god ryggdekning basert på Alfred Nobels testament og presedensen skapt av tidligere utdelinger.  Imidlertid stusser jeg på hvorfor komitéen stresser så mye med å gi prisen til ham nå. Dette er en mann som har gjort unna snaut ni måneder av minimum 48, kanskje 96 måneder av sitt embete. Mye kan endre seg på denne tiden, og det hadde vært enklere å felle en dom i ettertid enn underveis. Årets pris er imidlertid nok et bevis på at Nobel-komitéen ønsker å styre utviklingen i fredsarbeidet så vel som å belønne det i ettertid, noe de har gjort klart i sin begrunnelse. En slik politisering kan skade prisen, men den kan også gjøre den mer relevant, noe blant annet Jan Egeland og Elin Ørjasæter påpeker.

Årets pris er spennende og engasjerende, men personlig ville jeg ha ventet i noen år før jeg ville ha vurdert Barack Obama.

En norsk finansminister i New York…

22.05.09

Det er alltid interessant å lese hvordan andre land ser på Norge. Den 13. mai hadde The New York Times en lengre artikkel om norsk økonomistyring. Den legger spesiell vekt på den langsiktige tankegangen:

With a quirky contrariness as deeply etched in the national character as the fjords carved into its rugged landscape, Norway has thrived by going its own way. When others splurged, it saved. When others sought to limit the role of government, Norway strengthened its cradle-to-grave welfare state.

Kommentarfeltet er minst like interessant, hvor overraskende mange har sterke og velformulerte meninger om eksempelet Norge og om det er relevant for økonomidebatten i USA. En ungarer (av alle ting) topper imidlertid alt med følgende forklaring på norsk eksepsjonalisme:

As the glacial ice retracted some 10.000 years ago and everyone else was happy, a group of die hard savages did something strange; they followed it. And where everyone else would have long halted – at least at the point where the sun did not show for a good part of wintertime, these people continued, not stopping until they faced the Russian bear and stood their ground north of 70 degrees. Surely, this heritage must be the explanation for their differentness (yes, I know), this strange and rare breed.

Underholdende så det holder, og kanskje finnes det et fnugg av sannhet i det.