Nok en statusoppdatering

19.06.10

Jeg tenkte jeg skulle bli mer aktiv på bloggfronten etter semesterslutt, men de planene har gått litt skeis ser det ut til. Det viste seg at et arrangement som på folkemunne kalles Fotball-VM begynte sånn helt uten videre, noe som har ført til at jeg har blitt lenket til TV’en seks timer hver dag. Når dette ganges med åtte dager, blir dette et imponerende, men altfor høyt antall timer som passiv tilskuer til et spetakkel helt sør på det afrikanske kontinentet. I tillegg har disse timene vært preget av altfor dårlig fotball krydret med en uendelig støy fra plastikktrompeter funnet opp i 2001 som visstnok er en viktig del av sørafrikansk kultur, på grunn av dette bør jeg kanskje begynne å spørre meg om det er verdt det.

Men det er nettopp ventingen på at noe historisk vil skje som holder meg fast, den neste kampen vil alltid være en potensiell klassiker som jeg helst ikke vil gå glipp av. Dermed er jeg fanget i en felle i hvert fall et par uker til. Jeg har heller ikke helt klart å følge opp filmtittingen, noe som har ført til at anmeldelsesfrekvensen har gått drastisk ned. Jeg hadde uansett tenkt å flytte fokuset fra filmanmeldelser over til andre ting, men når det siste ikke er på plass har det oppstått et vakuum når det kommer til oppdateringer. Men vær tålmodig med meg, jeg kommer sterkere tilbake!

Advertisements

Cinema Paradiso

02.06.10

«Cinema Paradiso» er en film jeg har hørt om lenge, men som jeg aldri har endt opp med å se. For noen dager siden var tiden inne for å stifte nærmere bekjentskap med denne italienske klassikeren. Dette er en film som så vidt jeg har forstått setter mange seeres følelser i bevegelse, med andre ord en såkalt tåreperse. Jeg kan ikke si jeg ble like berørt som mange andre etter å ha sett denne filmen. Det er likevel en vellagd film med en god historie og en interessant oppbygning. Den lykkes virkelig godt med å skildre tidsperiodene den er satt til og de særegne omgivelsene som omgir filmen. Skuespillerne gjennomfører stort sett jobben sin med bravur, og en barneskuespiller utmerker seg spesielt i første del av filmen med særdeles imponerende skuespill og flesteparten av høydepunktene i denne filmen kommer i nettopp denne delen. Musikken er et kapittel for seg selv med Ennio Morricones svært så berømte leitmotif som høydepunktet.

Så hvor skorter det? Det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret egentlig. Filmen sliter kanskje med å bygge opp en tradisjonell spenningskurve og filmens vendepunkter blir først ordentlig klare i etterkant, noe som skapte litt forvirring for meg. Det må i denne sammenheng påpekes at filmen finnes i flere utgaver og at jeg endte opp med å se den lengste. Alt i alt blir det en litt skuffende filmopplevelse som likevel klarer å redde seg noenlunde i land på grunn av solid musikk, en visuell selvsikkerhet og en håndfull minneverdige scener; terningkast 4.

Some Like It Hot

26.05.10

Jeg har begynt litt med filmtitting igjen nå som ting har roet seg. Første film på planen var den klassiske komedien «Some Like It Hot» fra 1959. Denne filmen er ganske interessant i et historisk perspektiv da den var ganske dristig for sin tid, med til tider dristige klesdrakter og et liberalt forhold til homofili. Handlingen er bygd opp som en farse, med komiske elementer og stadige forviklinger i skjønn forening, alt lagt til forbudstidens USA med det som fulgte av kriminalitet og generelt ubehag. Filmen er nokså lettbent og satte ikke så veldig mange dype spor i meg. For selv om det hele er rimelig underholdende og vellagd, må jeg være ærlig å si at jeg ikke helt forstår at dette filmen har oppnådd klassikerstatus. Vel, en grunn kan være at Marilyn Monroe har en av hovedrollene, men selv om hun gjør en veldig god jobb fører ikke det til at dette blir en komedie som utmerker seg noe særlig. Det eneste jeg i bunn og grunn satt igjen med var Monroes minneverdige fremføring av «I Wanna Be Loved By You», men for all del, det kan godt være jeg som er sær. Uansett holder ikke dette til mer terningkast 3 på min terning.

Diverse Tøv X

25.05.10

South China Mall utenfor Guangzhou er verdens største kjøpesenter og det mest fantastiske med dette underverket er at det er…helt tomt. Fremtiden bringer med seg mange muligheter, augmented reality er en av teknologiene som definitivt visker ut linjene mellom virkelighet og fiksjon. Utbredelsen av luftfart har ført til flyplasser på de merkeligste steder, her er de 16 mest skremmende eksemplene. Min favoritt? Tenzing-Hillary Airport i Lukla, Nepal. Ankommende fly lander i en solid oppoverbakke før de parkerer på noe som mest av alt ligner på en skolegård.

Comeback

25.05.10

Da var det endelig tid for å gjenopplive denne bloggen, og hordene som har ventet på denne dagen kan dermed glede seg. I mellomtiden har jeg ikke kommet på så veldig mange ideer, så det blir vel mer av det samme inntil videre. Til min store forskrekkelse har jeg oppdaget at norske Wikipedia nå linker til min sak om fotografen Kevin Carter. Dere kan spørre dere selv om dette sier mest om bloggen min eller norske Wikipedia.

Garden State

01.05.10

Hadde lenge hørt snakk om «Garden State» og det meste jeg hadde hørt var positivt. Jeg hadde som vanlig unngått å lese om filmen på forhånd, så jeg gikk til verket med blanke ark. Dette er en type film som tjener på å ta seeren på senga fordi den er såpass særegen på mange måter. Filmen er skrevet og regissert av Zach Braff, best kjent fra serien «Scrubs», som også spiller hovedrollen.  Filmen gjør egentlig ikke særlig mye ut av seg. Historien er original på noen områder og langt mindre original på andre, det er innpakningen som gjør at den skiller seg litt ut fra bermen av lignende filmer. Jeg likte spesielt bruken av musikk som minner litt om «The Royal Tenembaums», for de som har sett den. Filmen har også mange morsomme scener og hele filmen er gjennomgående sær uten at det blir overdrevet og spekulativt. Det hele er pent og pyntelig frem til slutten, som etter min mening er filmens store svakhet. Hele handlingen bygger opp mot et stort klimaks, men plutselig er det hele over. Denne svakheten gjør resten av filmen svakere, fordi det ble uklart for meg hva filmen egentlig ønsket å fortelle. Likevel synes jeg filmen var severdig, mest på grunn av en håndfull svært minneverdige enkeltscener og en av de sterkeste sparkene i magen jeg kan huske å ha opplevd i forbindelse med en film; terningkast 4.

Statusoppdatering

24.04.10

De observante har sikkert lagt merke til at det har vært langt mellom oppdateringene i det siste. Dette har å gjøre med en litt travel periode på universitetet for tiden som vil vare til slutten av mai. Eventuelle innlegg i denne perioden vil i beste fall være sporadiske, i verste fall ikke-eksisterende. Dette betyr ikke at denne bloggen er død, men at jeg kommer sterkere tilbake når det er en del mindre stress.

The Damned United

05.04.10

Fotballfilmen er en sjanger som inneholder imponerende mengde søppel og mange mener at det rett og slett ikke eksisterer en eneste god film om verdens mest populære idrett. Ryktene ville imidlertid ha det til at «The Damned United» faktisk endelig er det unntaket som bekrefter regelen. Denne filmen er basert på en bok med samme navn, et slags kvasidokumentarisk verk om den legendariske fotballtreneren Brian Clough med vekt på hans 44 dager som trener for Leeds United i 1974. For de som ikke har hørt om denne personen før, kan han litt upresist kalles Englands svar på Nils Arne Eggen, bare mer arrogant, aggressiv og kontroversiell. Historien til Brian Clough er i utgangspunktet fantastisk og egner seg svært godt for filmatisering. Hans karriere som trener innehold noen av de høyeste toppene i fotballhistorien, men også noen av de laveste dalene. I filmen skildres disse to ytterpunktene med hans fantastiske karriere i Derby County og det nevnte oppholdet i Leeds om endte etter bare en og en halv måned.

Kort sagt synes jeg dette var en veldig god film. Jeg har allerede nevnt historien som kanskje den sterkeste siden. Filmen inneholder mange momenter som utgjør god fortellerkunst: skildring av opp- og nedturer, en fascinerende hovedperson og sterke mellommenneskelige relasjoner på godt og vondt. Selv om en del av scenene er oppdiktede, får man kjennskap til essensen av mannen Brian Clough, en høyst kapabel og karismatisk person med et noe tragisk tilsnitt. Filmen gir også et innblikk i maktforholdene som eksisterte og fortsatt eksisterer innad i fotballklubber. Til slutt gir filmen et utrolig sterkt tidsbilde fra 70-tallet og viser på en fantastisk effektfull måte hvor mye fotballen i England har forandret seg på 40 år. Det som en gang utelukkende var arbeiderklassens flukt fra hverdagen, med den sjarmen, intensiteten og råskapen som fulgte, har i dag blitt en blankpolert milliardindustri hvor pengene spiller den sentrale rollen og hvor arbeiderklassen omtrent ikke har råd til å gå på kamper lenger. Det er vanskelig å sette fingeren på noe som ikke var tilfredsstillende, filmen føles kanskje noe kort og kunne kanskje trengt et større budsjett for å lage en enda mer overbevisende gjenskaping av 70-tallet. Likevel er dette er en film som lykkes med nesten alt, og den er et must for alle de som bryr seg om fotball generelt og kanskje engelsk fotball spesielt; terningkast 5.

Diverse Tøv IX

03.04.10

En luring fant ut at han ville lage et kor sammensatt av 185 separate YouTube-bidrag, resultatet er slående. Det finnes nok av personer som ikke eier selvrespekt og som er mer enn villig til å vise det frem, sjelden blir det like underholdende som denne hobbymimeren. Over til filmenes verden. Noen har satt sammen en video med de 160 beste filmsitatene av kanskje den beste skuespilleren noensinne, nemlig Arnold Schwarzenegger. Jeg velger også å trekke frem en video som viser teknologiens magi i film- og TV-produksjoner selv om en tøs av en person linket til den i et kommentarfelt før jeg rakk å gjøre det. Videoen er likevel så interessant at den fortjener all den oppmerksomhet den kan få.

The Ghost Writer

03.04.10

Tidligere denne uken var det tid for kinobesøk igjen og det var Roman Polanskis nyeste film, «The Ghost Writer», som sto på planen. Jeg skal ikke skryte på meg noe Filmen går muligens under sjangeren politisk thriller, men det er vel snakk om glidende overganger her. Roman Polanski er en mester på å lage paranoid og mystisk stemning i filmer og jeg vil si at han lykkes svært godt også i denne filmen. Helt fra filmen begynner får man en følelse av at noe er galt, men få floker løses opp før helt på slutten av filmen. Underveis skjedde det strengt tatt ikke så veldig mye, men den intense stemningen og flere underholdende scener gjorde at tiden gikk fort.

Derfor er det litt trist at det skjærer seg jo nærmere filmen kommer mot slutten. Etter at hele handlingen har bygd seg opp til klimakset slutter det altfor fort med en noe merkelig slutt som er full av logiske brister. Historien blir i det hele tatt litt for enkel, jeg bygde meg opp forventinger om et langt mer innfløkt plot enn det som til slutt ble servert. På tross av dette ble jeg underholdt så og si hele veien og det er jo i bunn og grunn det som teller aller mest. Det er bare så dumt at det som kunne ha vært en fantastisk film ender opp med å bli en god film; terningkast 4.