Archive for the ‘Bok’ Category

The Story of Art

25.01.10

For et par år siden gikk jeg til anskaffelse av denne boken i håp om å fylle et stort kunnskapshull, nemlig kunsthistorie og generell kunstvitenskap. Og hva er vel et bedre sted å starte enn klassikeren «The Story of Art» av den avdøde østerrisk-britiske kunstkritikeren E. H. Gombrich? Boken starter med hulemalerier fra steinalderen og ender opp med utviklingen av moderne kunst i andre halvdel av 1900-tallet, med andre ord er det snakk om et enormt spenn i tid og stilarter. Gombrich konsentrerer seg i hovedsak om arkitektur, skulpturkunst og malerkunst. Selv om det foretas raske visitter innom Amerika, Afrika og Asia, så dreier det aller meste seg om europeisk kunsthistorie. Jeg har imidlertid ikke nok kunnskap om temaet til å fastslå om det er noen stor slagside i det geografiske fokuset. Et av bokens store styrker er at hvert eneste kunstverk som blir nevnt er reprodusert i farger. Dette gjør det enkelt å følge med på Gombrichs resonnementer og bildene utgjør et kraftfullt visuelt testament over hvor mye kunsten har forandret seg i løpet av årtusener.

Personlig er jeg svært kritisk til kritikere av kunst og kultur. De har en urovekkende tendens til å sette seg på en pidestall bygd opp av opparbeidet kjennskap til et eller flere kunstneriske uttrykk. Som oftest resulterer dette i kontante dommer over hva som utgjør kvalitet og ikke. Slike meninger er i bunn og grunn totalt uinteressante da alle  individer innehar sin egne unike referanserammer som i sin tur fører til en preferansedannelse når det kommer til hvilken sang, film eller maleri man liker og verdsetter. Et kunstverks verdi er lik summen av folks mening om det, ikke hva en mindre elite med en overdreven tro på å overtale folk om hva de bør bruke tiden sin på. Gombrich balanserer på en knivsegg gjennom hele boken. Han vektlegger motivasjonen som lå hos kunstnerne og hvordan dette fikk sitt utrykk, og presiserer at man ikke trenger å like all klassisk kunst, men at man kan verdsette arbeidet de har lagt ned og talentet de innehar. Likevel ender han ofte opp med å bombastisk fastslå at en figur, et landskap eller et hus er en fantastisk representasjon av det kunstneren ønsket å oppnå. Når man selv mildt sagt er uenige i mange av disse konklusjonene, blir det vanskelig å ta slik elitisme seriøst.

Det boken nesten konsekvent lykkes med er å skildre kunsthistorien med et forståelig, folkelig og veldig godt språk. Linjer mellom de ulike periodene trekkes elegant og forklares med enkle virkemidler. Kjennetegnene til og motivasjonen bak kunsten som spilte hovedrollene i hver periode trer klart frem, i hvert fall til ekspresjonismen. I mine øyne sliter han derimot voldsomt med det som litt løst kan kalles moderne kunst, derunder for eksempel abstrakt kunst. Muligens min oppfatning av dette skyldes problemene jeg har med denne kunsten selv. Gombrichs entusiasme er uansett smittende og han klarer å få de for lengst døde storhetene til å fremstå som interessante figurer i fortellingen. Hvis du kunne tenke deg å lese en introduksjon til kunsthistorie er denne boken vanskelig å komme utenom, jeg angrer ikke på å ha lest den på tross av visse svakheter; terningkast 4.

Vindens Skygge

25.11.09

Jeg plukket opp en illustrert og rimelig forseggjort utgave av boken «Vindens Skygge» på Tanum for en god del måneder siden for den nette pris av nittini kroner. Boken har rukket å bli en slags moderne klassiker på de fem årene siden den ble oversatt til engelsk. Boken er skrevet av spanjolen Carlos Ruiz Zafón og handlingen foregår i Barcelona før, under og etter borgerkrigen på 30-tallet. Historien er av det mystiske slaget hvor gamle bøker, hus og fotografier spiller en sentral rolle. Skildringene av Barcelona fra første del av det 20. århundre fremstår som svært troverdige og er ganske så virkningsfulle. En av bokens store styrker er at det er få dødpunkter, den hadde meg i et ganske solid grep fra første stund. En annen styrke er persongalleriet, som riktignok kan beskyldes for å være uoriginalt, men som er så velutviklet og levende at jeg endte opp med å bry meg mye om deres liv og skjebne. Selv om historien hovedsaklig er god og kraftfull, faller den tidvis ned i overdreven patos. Noen av menneskeskjebnene og følelsene blir rett og slett for mye av det gode og mister dermed mye av sin troverdighet. Uansett er dette en bok jeg på det varmeste kan anbefale som lettbeint og engasjerende underholdning, selv om den ikke etterlater de dypeste spor; terningkast 4.

Wishful Drinking

21.06.09

episode_4_princess_leia_prisoner

Jeg har nettopp lest boken «Wishful Drinking», det vil si selvbiografien til skuespillerinnen Carrie Fisher som kom etter et slags stand-up show med samme navn. Carrie Fisher, best kjent som prinsesse Leia fra den gamle Star Wars-trilogien, har imidlertid bidratt med langt mer enn laserpistolskyting og posering i metallbikiner i løpet av sitt liv. Hun vokste opp i skyggen av kjendisforeldrene Eddie Fisher (artist) og Debbie Reynolds (skuespillerinne, mest kjent fra «Singin’ in the Rain«), datidens svar på Brangelina. Hun beskriver hvor merkelig det var å vokse opp i Hollywoods kjendisverden, hvordan hun endte opp som nerdesamfunnets store sexsymbol og hvordan hun sank ned i rusavhengighet før hun ble diagnostisert som manisk-depressiv. Hun har dessuten skrevet flere halv-selvbiografiske bøker tidligere, blant annet «Postcards from the Edge«, som senere ble filmatisert. «Wishful Drinking» er en fascinerende bok hvor Fisher ikke sparer på noe og spøker med det meste, noen ganger tror man rett og slett ikke det man leser. En smakebit kan man få fra intervjuet som direkte førte til at jeg kjøpte boken. Hun fremstår som svært intelligent og med en distansert og humoristisk holdning til sin egen skjebne. Den blir imidlertid litt hektisk med jevne mellomrom, jeg hadde gjerne sett at hun utdypet flere av hendelsene som nevnes. Jeg ender opp på terningkast 4, alt i alt et hyggelig tidsfordriv som kunne vært noe bedre.

EDIT: Jeg fant en «hylletale» Carrie Fisher holdt for George Lucas som avlsører hvor vittig og rå hun kan være, flere av disse poengene er tatt fra «Wishful Drinking».