Archive for the ‘Minneverdige bilder’ Category

Minneverdige bilder II: Omayra Sanchez

28.02.10

Den 13. november 1985 hadde vulkanen Nevado del Ruiz i Colombia et voldsomt utbrudd. Den største faren for befolkningen i nærheten viste seg å være isbreene nær toppen som smeltet nærmest umiddelbart. Smeltevannet dro meg seg jordmasser på vei nedover fjellsiden og begravde alt i sin vei. Verst gikk det utover byen Armero hvor 20 000 av stedets 29 000 innbyggere omkom. Colombia var også på den tiden et turbulent land og myndighetenes manglende handlingsevne før og etter katastrofen gjorde alt verre, vegringen mot å evakuere befolkningen etter hvert som signalene på at noe var i ferd med å skje var det mest skjebnesvangre.

Nyhetsfolk flokket seg forutsigbart nok til området, blant dem var fotografen Frank Fournier. Da han kom til Armero ble han fortalt om en jente som trengte hjelp umiddelbart. 13 år gamle Omayra Sanchez satt fast i et hull fylt av vann og hadde vært i denne situasjonen i nesten tre døgn. De overlevende og hjelpemannskapene hadde ikke tilgjengelige hjelpemidler til å hjelpe henne og tiden begynte å renne ut. Fournier tok deretter et bilde som satte katastrofen på verdenskartet og sjokkerte resten av verden med sin kalde ærlighet.

Etter å ha jevnlig mistet bevisstheten de siste timene, døde hun etter 60 timer av nedkjøling. Sjelden har et bilde fanget naturens nådeløshet og hvor meningsløs et dødsfall kan være. Bildet startet en lignende debatt som oppsto etter Kevin Carters bilde av jenta og gribben i Sudan. Ettersom dette nok er et av de mer sjokkerende bilder som har nådd massemedia ble det også en debatt om hva mannen i gata skal utsettes for og hvor grensen går. Personlig er jeg av den klare mening at slike bilder er nødvendige for å riste folk ut av velbehag og ignoranse med jevne mellomrom. Hvis bilder som dette fører til handling og forhindring av av katastrofer slik den Colombia opplevde i 1985 er kanskje Omayras død ikke så meningsløs likevel.

Minneverdige bilder I: Kevin Carters liv og levnet

26.01.10

Kevin Carter var en sør-afrikansk fotograf som opererte i Afrika på 80- og 90-tallet. Historien hans illustrerer det problematiske forholdet mellom media og katastrofene de dekker på dramatisk vis. Carter tilbrakte den første delen av sin karriere i sitt hjemland hvor han fotograferte de voldelige opptøyene mot apartheid-regimet. I mars 1993 reiste han til Sudan for å dekke borgerkrigen sør i landet. Han endte opp med å fotografere sultende flyktninger ved en hjelpestasjon, deriblant ei lita jente som brukte de siste kreftene sine for å nå frem til hjelp. Men noen meter lengre borte ventet en gribb på et lettvint bytte. Carter tok et bilde før han jagde vekk gribben. Dette ble resultatet:

Han forlot så stedet uten å hjelpe jenta. Han fortalte i ettertid at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene på grunn av sykdommer, men at han angret dypt på sin avgjørelse.

Bildet ble en umiddelbar hit. Bildet ble trykket i New York Times den 26. mars 1993. Kontorene til avisen ble nedringt av lesere som lurte på om jenta hadde overlevd. Avisen svarte med at jenta hadde kommet seg vekk fra gribben. Bildet ble spredd over hele verden og senere på året ble Carter tildelt Pulitzer-prisen for beste feauture-fotografi.

Men sannheten kom ut etter hvert. Carter ble gjenstand for nådeløs kritikk for å ha unnlatt å hjelpe. Denne kritikken førte sammen med en nær venns død (en nederlandsk fotograf som het Ken Oosterbroek) og økonomiske problemer til en dyp depresjon. Kevin Carter valgte å rømme ut av dette ved å ta livet sitt den 27. juli 1994. Selvmordsbrevet levnet lite til fantasien:

«I am haunted by the vivid memories of killings and corpses and anger and pain, of starving or wounded children, of trigger-happy madmen, often police, of killer executioners…I have gone to join Ken if I am that lucky.»

Hva lærer denne historien oss? Hovedsakelig at noen må gå over lik for at vi skal få vite hva som skjer i verden. Hvis ingen hadde gjort som Kevin Carter, hadde vi ikke hatt en anelse om hva som skjer i katastrofeområder som Sudan. Daglig blir mediefolk i denne delen av verden stilt overfor dilemmaer som dette. Hvis alle disse hadde valgt å hjelpe, ville det ikke vært noen igjen til å rapportere. Med tanke på denne mildt sagt utakknemlige oppgaven er det kanskje ikke overraskende at noen velger utveien Kevin Carter valgte. Verden er noen ganger nådeløs.