Archive for november, 2009

BNBank Blitz Norway 2009

30.11.09

I de siste månedene har jeg omtrent blitt hektet på sjakk. Dette har først og fremst manifestert seg i et sugende og intenst behov for å følge eliteturninger live på internett. Dette er ganske spesielt da jeg svært, svært sjelden spiller sjakk selv og er som et resultat av dette rimelig ignorant når det kommer til teori og historie. Mye av grunnen til denne plutselig interessen har selvfølgelig med karrieren til Magnus Carlsen (for de som ikke kunne ha brydd seg mindre om sjakk er han avbildet over) å gjøre. Hva Norge har gjort for å fortjene en slik spiller er et mysterium for meg, men det er godt mulig det går flere hundre år før vi får en slik spiller igjen. Sjakk i Norge har vært ganske marginalt og hvis vi måler opp med interessen spesielt i Øst-Europa er det uforståelig at vi per dags dato har verdens beste sjakkspiller. Magnus ble stormester som 13-åring og i den beskjedne alder på snart 19 år har han rukket å bli rangert som nummer en i verden,  genierklært i medier verden over og sammenlignet med alt som har eksistert av tidligere sjakkgenier.

Carlsen vant nylig VM i lynsjakk i Moskva og i helgen ble det avholdt en liten turnering i lynsjakk på Oslo S av alle steder. Jeg så mitt sjanse til å stifte nærmere bekjentskap med fenomenet sjakk. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være der særlig lenge, men endte opp med å bli stående i to og en halv time. Settingen var helt forferdelig, forutsigbart nok kom det mye bråk fra en av Norges mest folksomme steder og det var fryktelig trangt for de som ønsket å se på. Det var egentlig ganske så interessant å bevitne det hele. Selv om sjakk utøves av uhorvelig mange mennesker og prestasjonsnivået blant de beste er ekstremt høyt, er hele opplegget rimelig uglamorøst. Kanskje hundre mennesker hadde møtt opp for å se verdens beste utøver, og det på hjemmebane. Mellom partiene slentret Carlsen ubekymret rundt og slo av en prat med gamle kjente, han klarte til og med å komme noe for sent et par ganger fordi han ble opptatt av andre ting. I selve turneringen kom Magnus på andreplass etter å ha blitt slått av amerikaneren Hikaru Nakamura i finalen. Lynsjakk er nådeløst i og med at tidspresset fører til mange og til dels skjebnesvangre feil. For Magnus sin del ble det litt for mange i de tre siste finalepartiene, men han kommer nok sterkere tilbake. Han har uansett muligheten til å hevne seg i langsjakk i London i desember. For de som har interesse av å følge turneringer live er Chessbomb siden for dere.

Advertisements

Diverse Tøv II

26.11.09

Produsenten av det amerikanske realityshowet «Amazing Race» bestemte seg for at siden deltakerne befant seg i Norge skulle det gås på rulleski, sjeldent har jeg sett noe mer ondskapsfullt enn dette påfunnet. Norge er ikke bare et globalt senter for rulleski, norsk black metal har også oppnådd en solid posisjon internasjonalt. Jeg kan hjertelig anbefale intervjuet (hvis det kan kalles det?) av den tidligere Gorgoroth-vokalisten Gaahl fra dokumentaren «True Norwegian Black Metal». Og hvis du mot formodning skulle ha et sterkt og inderlig behov for å studere en blåhval på nært hold, har du nå sjansen takket være den fantastiske oppfinnelsen som kalles internett.

Vindens Skygge

25.11.09

Jeg plukket opp en illustrert og rimelig forseggjort utgave av boken «Vindens Skygge» på Tanum for en god del måneder siden for den nette pris av nittini kroner. Boken har rukket å bli en slags moderne klassiker på de fem årene siden den ble oversatt til engelsk. Boken er skrevet av spanjolen Carlos Ruiz Zafón og handlingen foregår i Barcelona før, under og etter borgerkrigen på 30-tallet. Historien er av det mystiske slaget hvor gamle bøker, hus og fotografier spiller en sentral rolle. Skildringene av Barcelona fra første del av det 20. århundre fremstår som svært troverdige og er ganske så virkningsfulle. En av bokens store styrker er at det er få dødpunkter, den hadde meg i et ganske solid grep fra første stund. En annen styrke er persongalleriet, som riktignok kan beskyldes for å være uoriginalt, men som er så velutviklet og levende at jeg endte opp med å bry meg mye om deres liv og skjebne. Selv om historien hovedsaklig er god og kraftfull, faller den tidvis ned i overdreven patos. Noen av menneskeskjebnene og følelsene blir rett og slett for mye av det gode og mister dermed mye av sin troverdighet. Uansett er dette en bok jeg på det varmeste kan anbefale som lettbeint og engasjerende underholdning, selv om den ikke etterlater de dypeste spor; terningkast 4.

Watchmen

23.11.09

Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til superheltfilmer, men i de siste årene har vi blitt bombardert med stadig flere filmer og noen av dem har vært av svært god kvalitet. Selv har jeg falt for X-Men-trilogien (det utelukker dette makkverket) og de to nyeste Batman-filmene. Disse filmene er interessante fordi de bidrar med noe mer enn kampen mellom godt og ondt og imponerende spesialeffekter. «Watchmen» føyer seg pent inn i denne klubben. Filmen er basert på den kritikerroste tegneserien med samme navn og låner mye av det visuelle utrykket til originalverket. Historien er i mine øyne filmens sterke side. Den er intelligent, interessant og manøvrerer stort sett utenfor de verste klisjeene. Ettersom jeg ikke har noe kjennskap til originalverket kan jeg ikke uttale meg noe om hvordan filmen klarer å overføre historien mellom mediene, men en viss grad av forenkling er det nok snakk om.

Kort oppsummert var dette en film jeg koste meg til. Regissør Zach Snyder (mannen bak den langt mindre interessante «300») klarer å være temmelig innovativ og eksperimentell til tider uten at det blir påtatt og overdrevent. Dette gjelder det visuelle og spesielt musikken, som stort seg beveger seg innenfor nyere og eldre pop og rock, et klart brudd med pompøs klassiskinspirert musikk som dominerer denne typen filmer. Jeg har sansen for de fleste av de involverte skuespillerne og jeg synes de fungerte godt sammen på lerretet (eller PC-skjermen om du vil). To av karakterene (Dr. Manhattan og Rorschach) er blant de mest interessante jeg har sett i en film noensinne. Jeg kom dessuten i et filosofisk humør etter å ha sett filmen, noe som må sies å være litt av en prestasjon. Denne filmen havner i kategorien av filmer som jeg liker fordi de er severdige samtidig som de skiller seg fra alt annet, derfor blir det: terningkast 5.

Diverse Tøv I

19.11.09

Det diskuteres ofte hva som egentlig er kunst og ikke, jeg er sterkt i tvil om malerier av Barack Obama i naken samhandling med en enhjørning egentlig kan plasseres i denne kategorien. Norge har ofte blitt gjenstand for latterliggjøring i amerikansk populærkultur, men det har sjelden vært så gjennomført som i en episode av serien «Pushing Daisies». Til slutt viser det seg at det faktisk er mulig å psyke ut basketballspillere med en god dose oppfinnsomhet og manglende sosiale antenner.

Status 179 dager etter

16.11.09

WordPress har flere morsomme statistikk-funksjoner innebygd, blant annet antall visninger, hvem som har linket til bloggen, søketermer som gjør at bloggen dukker opp i søkemotorer osv. Det viser seg at jeg i løpet av helgen passerte 500 visninger siden opprettelsen 21. mai. Ettersom det er 179 dager siden skulle det tilsi 2,8 visninger per dag. Selv om dette tallet indikerer at jeg ikke er i direkte konkurranse med folk som Perez Hilton, Blondinbella og Belle de Jour, så må jeg si at det er overraskende høyt. Månedsvisningene har gradvis oppover med en liten knekk i september og en soleklar topp i oktober med 190 visninger, mer enn seks per dag i snitt. Den mest besøkte dagen til nå var lørdag den 10. oktober, dagen etter at jeg skrev mine meninger om Nobelprisutdelingen. Ikke overraskende er også denne posten den mest leste med god margin. Jeg håper at jeg vil klare å bidra med ting som folk synes er noenlunde interessant også i fremtiden.

Fanny og Alexander

12.11.09

fanny_alexander1

Hvis du får et déjà vu nå, så er det ganske naturlig ettersom jeg skrev en anmeldelse om filmen «Fanny och Alexander» for ikke så lenge siden. Jeg hadde æren av å overvære Nationaltheatrets oppsetning av historien på mandag. Jeg er om mulig enda mindre kvalifisert som teateranmelder enn som filmanmelder, men jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine likevel.

Jeg ble i grunn ganske kulturfilosofisk der jeg satt i den storslåtte  salen og overværte det hele. For mens ting utspilte seg på scenen, snurret og gikk filmen i hodet mitt og jeg endte opp med å sammenligne alle scenene med sine filmatiske motstykker. Og etter hvert som alle disse sammenligningene omtrent uten unntak gikk i teaterversjonens disfavør, begynte jeg å spekulere over hvorvidt teateret i bunn og grunn kan tenkes å være en mindreverdig fortellingsform i forhold til filmlerretet. Dette er jo i bunn og grunn ganske sinnsyke tanker i og med at jeg har hatt mange flotte opplevelser i teateret som har satt spor. Film har langt større fleksibilitet når det kommer til klipping og visuelle intrykk, mens teateret kan tilby nærhet til det som skjer og en helt annen atmosfære. Uansett gjorde teaterversjonen langt mindre inntrykk på meg enn filmversjonen.

For det første må jeg forklare hvorfor dette anses som en av de største oppsetningene på Nationaltheatret på lenge. Stykket har et imponerende stjernegalleri i norsk sammenheng med navn som Kåre Conradi, Kjersti Holmen, Kim Haugen, Kari Simonsen Nils Ole Oftebro, Mari Maurstad, Sverre Anker Ousdal og Thorbjørn Harr m.fl. på rollelisten. I tillegg er hele oppsetningen utrolig påkostet når det kommer til kostymer og scenografi, noe som gjør stykket visuelt svært imponerende. Totalprodukten blir likevel mindre godt enn summen av delene skulle tilsi. Rolletolkningene varierer fra et godt stykke unna til ikke i nærheten av standarden som ble satt av deres svenske kolleger. Regissøren har valgt å inkludere en fortellerstemme i Conradis skikkelse som ikke var inkludert i filmen. Dette er på mange måter et forståelig valg for å gi stykket flyt, men grepet fungerer ikke særlig godt sett under ett. Deler av stykket, spesielt starten, er noe hektisk og rotete og generelt går stykket for raskt frem. At musikken ikke er live er også noe som trekker ned.  Sett under ett var stykket interessant og noe som definitivt var morsomt å få med seg, men det ble en liten skuffelse i forhold til originalverket; terningkast 3.

Det må uansett tillegges at dette stykket har fått til dels euforiske anmeldelser i norsk og svensk presse, så jeg er sannsynligvis i et solid mindretall når det gjelder meninger om dette stykket.

The Post-American World

10.11.09

Før jeg ble sugd inn i de vesteuropeiske komparative valgstudienes gleder, leste jeg ferdig boken «The Post-American World» av Fareed Zakaria. Den tar for seg USAs posisjon i dagens verden og hvordan den vil utvikle seg i fremtiden med tanke på konkurransen fra spesielt India og Kina. Boken er spesielt interessant fordi forfatteren opprinnelig er indisk, men flyttet til USA som 18-åring. Med en fot i dagens supermakt og en fot i en kommende supermakt er han i stand til å komme med interessante betraktninger om hva som kan komme til å skje om noen tiår. På tross av gjennomgående kritikk av amerikansk overmot og arroganse, er Zakaria generelt optimistisk på USAs vegne i fremtiden. Riktignok vil Kina og India gradvis bli i stand til å konkurrere på noen områder, men USAs militærmakt og økonomiske og kulturelle posisjon vil i følge Zakaria føre til at landet vil være i sentrum av verdenspolitikken i uoverskuelig fremtid. Boken berører usedvanlig mange temaer, men for meg var kapitlene om Kina og India de kanskje mest interessante. Zakaria forsøker blant annet å spå hvordan Kina og India vil te seg i forhold til land begrunnet med skikk og bruk som eksisterer i de samfunnene, en interessant konklusjon er at India sannsynligvis ikke vil drive misjonering for demokrati i motsetning til den vestlige verden på grunn av hinduismens komfortable forhold til usikkerhet kontra de Abrahamittiske religionene som har tradisjon for å se ting mer i svart-hvitt. Denne boken fungerte som en øyeåpner for min egen del, og kan hjertelig anbefales til alle som er interessert i stormaktskamps realiteter i dag og hva som kan skje i fremtiden; terningkast 5.

Travle tider

05.11.09

Jeg må beklage at det har vært mangefull oppdatering av bloggen i det siste. Det har vært hektisk aktivitet med skolearbeid i det siste, noe som har gått utover mine kreative evner på fritiden (hvis jeg i det hele tatt har noen). Men mandag er det over, og da kommer jeg sterkere tilbake. Au revoir, ladies and gentlemen. I mens kan dere se hvordan svenskene feirer «midsommar» og høre den fantastiske klubbsangen til det nyopprykkede førstedivisjonslaget Ranheim.