En liste til frustrasjon og ettertanke

28.03.10

Omtrent dagen etter jeg opprettet denne bloggen fikk jeg ideen om å lage en liste over det jeg anser å være de 20 beste filmene jeg har sett. Som dere skjønner har det tatt sin tid å sette sammen denne listen, men nå er den endelig klar. Dere er velkomne til å proklamere min fantastiske filmsmak eller gå til knallhard kritikk av min overfladiske oppfatning av hva en god film er. Som det nevnes øverst på siden vil denne listen oppdateres når jeg ser nye mesterverk eller endrer mening om gamle filmer.

Reklamer

Diverse Tøv VIII

14.03.10

Volapük er et så og si dødt verdensspråk som ble oppfunnet i den siste delen av 1800-tallet. Språket hadde en lysende start før indre splid og intriger ødela alt, i tillegg til at flere fant ut at det rett og slett var teit. Miniature faking er en morsom bildebehandlingsteknikk som får ting i fullstørrelse til å se ut som modeller, denne videoen fra New York viser dette på imponerende vis. Har du abstinens etter vinter-OL? NBC lagde en god samling av høydepunkter som de sendte etter avslutningsseremonien.

Shoot the Moon

11.03.10

Her om dagen var jeg for første gang på en forestilling i hovedsalen i den nye operaen i Bjørvika. Det dreide seg om ballett og den kritikerroste forestillingen «Shoot the Moon». Jeg skal ikke en gang forøke å gi meg ut på en anmeldelse, da jeg har omtrent like mye peiling på ballett som Max Mekker i metamfetaminrus. Jeg vil heller skrive litt om mitt forhold til dans som kunstform og inntrykk fra vårt ferske kulturbygg i Oslos vannkant.

Det er bare å være ærlig fra start: Jeg forstår rett og slett ikke dans som kunstform. Dette høres i utgangspunkt noe arrogant og nedvurderende ut, men jeg må påpeke at jeg ser på nevnte faktum som en mangel i min kulturforståelse, jeg ser på ingen måte på dans som en mindreverdig kunstform. Problemet er at jeg ikke forstår kommunikasjon gjennom dans. Det virker som om de som har greie på det klarer å tolke alle slags historier og følelser ut i fra kropper i bevegelse. Jeg innehar overhodet ikke den evnen så hver gang jeg er på en danseforestilling ender jeg opp med å se på andre ting enn hva danserne forsøker å kommunisere. Ofte ender jeg opp med å se på danserne som idrettsutøvere og jeg lar meg imponere over deres kroppsbeherskelse, det er ingen tvil om at dansere på dette nivået er atleter av ypperste klasse med balanse, styrke og utholdenhet langt over gjennomsnittet. Interessant nok er ikke dette forholdet til dans ikke helt på jordet da selveste Gene Kelly skal ha sagt at det eksisterer et sterkt bånd mellom sport og dansing og at i forlengelsen av dette var menn bedre dansere enn kvinner. Det siste er vel noe politisk ukorrekt og noe jeg ikke akkurat stiller meg bak, men det er tydelig at det er mulig å se på dans på flere ulike måter, selv blant de som utfører det. Jeg kan dessuten la meg fascinere av å se folk bevege kroppen sin på måter jeg ikke har sett før og jeg er i stand til å oppfatte enkelte virkemidler, som for eksempel komikk.

«Shoot the Moon» skilte seg ikke nevneverdig fra tidligere danseopplevelser med tanke på dans som uttrykksform. Imidlertid var innpakningen noe mer interessant med en såpass stor og gjennomført oppføring. Operahuset demonstrerte i all sin prakt hvor egnet og gjennomtenkt det er til å ha slike oppsetninger. Lyssetting, kulisser, musikk og lyd var svært så imponerende og dette bidro til et særdeles strømlinjeformet produkt. Jeg må nok også erklære meg som en fan av selve bygget. Det er ikke perfekt, men det er ambisiøst og unikt og de har sluppet unna med det. Jeg skulle gjerne sett at man hadde like stort arkitektonisk mot i alle slike byggeprosjekter. Selve balletten var egentlig en delt oppsetning hvor fire separate deler kom på løpende bånd. De var ganske så forskjellige og utforsket ulike momenter når det kom til tematikk, stemning og antallet dansere. For meg var den siste delen, som har gitt navn til hele oppsetningen, mest interessant. Dette var først og fremst på grunn av musikken som er komponert av den relativt kjente komponisten Philip Glass og innføringen av live videoprojeksjon over scenen for å vise flere vinkler samtidig. Det siste var svært virkningsfullt og burde være en inspirasjon for fremtidige oppsetninger. Og det var i løpet av dette segmentet jeg har kommet nærmest det å bli følelsesmessig berørt av dans uten at jeg klarer å sette noen flere ord på det. Uansett vil jeg anbefale alle å oppleve en oppsetning i hovedsalen for de som ikke har gjort det allerede, det er en opplevelse uavhengig av det som skjer på scenen.

The Hurt Locker

07.03.10

Det er Oscarutdeling i natt og jeg tenkte å markere begivenheten med å se en av de store favorittene til flere av de gjeveste prisene, nemlig «The Hurt Locker». Filmen hopper rett inn i en dagsaktuell situasjon, nemlig krigen i Irak, og da med vekt på terrorismen som jevnlig rammer sivilbefolkningen. Dette medfører vanligvis visse problemer som hvordan det hele skal fremstilles og hvilken slagside som eventuelt oppstår, tilsiktet eller ikke. Denne filmen hopper egentlig ganske elegant over disse problemene ved å rette fokuset mot en liten gruppe soldater og hendelsene de kommer oppi, storpolitikken etterlates med andre ord til seg selv.

«The Hurt Locker» er i mine øyne en ganske merkelig film. Den inneholder knapt handling eller noe som helst som kan kalles en rød tråd. Den kan nesten sies å være en novellefilm hvor de ulike episodene riktignok inneholder de samme personene og er ordnet kronologisk, men som knapt knyttes sammen til en overordnet historie.  Denne beskrivelsen høres i utgangspunktet ganske negativ ut, men anser ikke mangelen på en sterk historie som noe veldig negativt i dette tilfellet. Filmen fungerer mer som en skildring av hvordan livet til bombeteknikere i Irak er. Og det hele er ganske så vellagd og rimelig intenst. Kyndig regi skaper jevnlig spenning og en realistisk atmosfære gjør filmen veldig troverdig uten at jeg egentlig har kompetanse til å vurdere akkurat det. På tross av at filmen var underholdende underveis følte jeg likevel at noe manglet etter at den var ferdig. Det spørs om det var det faktum at filmen viste i stedet for å fortelle som førte til en slags tomhetsfølelse i etterkant. Derfor ble det hele en grei, men ikke historisk filmopplevelse; terningkast 4.

Minneverdige bilder II: Omayra Sanchez

28.02.10

Den 13. november 1985 hadde vulkanen Nevado del Ruiz i Colombia et voldsomt utbrudd. Den største faren for befolkningen i nærheten viste seg å være isbreene nær toppen som smeltet nærmest umiddelbart. Smeltevannet dro meg seg jordmasser på vei nedover fjellsiden og begravde alt i sin vei. Verst gikk det utover byen Armero hvor 20 000 av stedets 29 000 innbyggere omkom. Colombia var også på den tiden et turbulent land og myndighetenes manglende handlingsevne før og etter katastrofen gjorde alt verre, vegringen mot å evakuere befolkningen etter hvert som signalene på at noe var i ferd med å skje var det mest skjebnesvangre.

Nyhetsfolk flokket seg forutsigbart nok til området, blant dem var fotografen Frank Fournier. Da han kom til Armero ble han fortalt om en jente som trengte hjelp umiddelbart. 13 år gamle Omayra Sanchez satt fast i et hull fylt av vann og hadde vært i denne situasjonen i nesten tre døgn. De overlevende og hjelpemannskapene hadde ikke tilgjengelige hjelpemidler til å hjelpe henne og tiden begynte å renne ut. Fournier tok deretter et bilde som satte katastrofen på verdenskartet og sjokkerte resten av verden med sin kalde ærlighet.

Etter å ha jevnlig mistet bevisstheten de siste timene, døde hun etter 60 timer av nedkjøling. Sjelden har et bilde fanget naturens nådeløshet og hvor meningsløs et dødsfall kan være. Bildet startet en lignende debatt som oppsto etter Kevin Carters bilde av jenta og gribben i Sudan. Ettersom dette nok er et av de mer sjokkerende bilder som har nådd massemedia ble det også en debatt om hva mannen i gata skal utsettes for og hvor grensen går. Personlig er jeg av den klare mening at slike bilder er nødvendige for å riste folk ut av velbehag og ignoranse med jevne mellomrom. Hvis bilder som dette fører til handling og forhindring av av katastrofer slik den Colombia opplevde i 1985 er kanskje Omayras død ikke så meningsløs likevel.

Diverse Tøv VII

24.02.10

Utenlandske medier undre seg over hvordan Norge og i særdeleshet Trøndelag klarer å hevde seg såpass godt i OL. NRKs originale Bergensbane-dokumentar ble en overraskende suksess og er nå tilgjengelig for nedlasting: 22 GB og 246 GB (!). Både NRK og Dagbladet har i den siste tiden omtalt fenomenet Chatroulette, hvor internettets gode og dårlige sider utfolder seg i all sin prakt i en skjønn harmoni.

Moon

24.02.10

Kommer med en noe forsinket filmanmeldelse etter å ha vært på kino i forrige uke. Det var tid for den rimelig sobre og minimalistiske science fiction-filmen «Moon». Dette er en film som satser på et rolig tempo, få skuespillere og og en guffen setting på månen. Filmen kostet kun 5 millioner dollar og produsere, noe som er svært imponerende med tanke på effekter og kulisser. Det hele er svært så stilrent og skaper en troverdig atmosfære hvis man kan bruke det uttrykket om en visjon av fremtiden. Sam Rockwell gjør en svært god jobb som filmens hovedperson i en noe krevende rolle da han så og si må bære filmen alene.  Historien var dessuten interessant nok og ble fortalt på en kyndig og ordentlig måte.

I det hele tatt synes jeg det er vanskelig å påpeke åpenbare svakheter med filmen, likevel kom en følelse av likegyldighet snikende i løpet av filmen.  Jeg tror mangelen på pauser i handlingen var et problem, spenningskurven er jevn hele veien, noe som fører til at de store toppene uteblir samtidig som man ikke får særlig mange sjanser til å dvele over det som skjer. Den aller siste scenen synes jeg ble litt malplassert og feig med tanke på resten av filmen, noe som var litt synd. Uansett vil jeg si at filmen så absolutt er severdig fordi den er vellagd, den beveger seg i et område som ikke så veldig mange filmer har gjort før den og den har et soundtrack som jeg likte ganske så godt; terningkast 4.

Ridende politi og bevere

16.02.10

Må dessverre fastslå at det pågående Vinter-OL i Vancouver tar opp mesteparten av tiden min på kveldstid som er det tidspunktet jeg vanligvis skriver blogginnlegg. Det kommer til å resultere i uregelmessige oppdateringer med mindre substans. Etter å ha bivånet nok en enorm skuffelse på skiskyting jaktstart for herrer lurer jeg dog på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Det virker som om svært få av de norske utøverne har vært i stand til å heve seg til det klart viktigste mesterskapet som finnes, noe som er ganske uforståelig og veldig irriterende. Jeg har fortsatt mareritt om hendelser i Torino for fire år siden og dette begynner å minne mistenkelig mye. Uansett er jeg lenket til TV’en neste dag med et sterkt og naivt håp om at nordmenn faktisk skal stå øverst på seierspallen.

Diverse Tøv VI

11.02.10

På søndag er det Valentindagen, og får du ikke kjærlige hilsener på papir kan du i hvert fall trøste deg med at du ikke er en uheldig mottaker av disse uhyggelige kortene. Et Taiwansk selskap har funnet sin nisje ved å dataanimere nyheter man ikke har bilder av (et classy eksempel kan sees her, flere kan finnes her). Er du glad i tankevekkende statistikk? Da er denne videoen noe for deg.

Up

04.02.10

Som en ganske stor fan av Pixars tidligere verker var det aldri et spørsmål om jeg skulle se deres nyere film, men heller når det skulle skje. For noen dager siden skjedde det, og nå har jeg rotet meg til å skrive en anmeldelse av «Up». Det er vanskelig å anmelde en slik film da skapernes tidligere nivå er skyhøyt, noe som sannsynligvis medfører urimelige forventninger. Dette må has i bakhodet når jeg sier at denne filmen var en ørliten skuffelse for meg. Det er først og fremst historien og karakterene som ikke var overbevisende nok. Selv om filmens første del tar seg god tid når den presenterer filmens hovedperson, endte jeg opp som en ganske likegyldig tilskuer til de påfølgende hendelsene. Jeg tror grunnen er at på tross av den omfattende introduksjonen ender hovedpersonen opp uten noen personlighet og klare kjennetrekk å forholde seg til.  Bedre blir det ikke av at hovedpersonen ender opp med en rimelig irriterende sidekick som det er enda vanskeligere å sympatisere med. Historien var heller ikke noe å juble over. Den inneholder egentlig utrolig lite og mye fylles opp med repetitiv action, gåing og kjekling.

Filmen reddes i mine øyne fra et solid mageplask ved hjelp av solid håndverk når det kommer til stemmer, lyder, musikk animasjon og humor. Flere ganger ble jeg imponert over hvor fantastisk ting så ut på tross av den tegneserieaktige stilen. Noen av scenene og karakterene var gjennomført morsomme i den litt teite stilen som har blitt et slags varemerke for Pixar.  Uansett blir dette altfor ujevnt og skuffende fra filmskapere som gjentatte ganger har imponert med fantastisk historiefortelling og minneverdige karakterer. Jeg er klar over at denne filmen ble vist i 3D på kino, men jeg tviler på at det ville ført til noen stor endring i mitt syn på den da kritikken min går kun på ikke-visuelle ting. Dette var i mine øyne muligens den svakeste Pixar-filmen av dem alle, jeg ender opp på: terningkast 3.