Archive for the ‘Film’ Category

Transformers: Revenge of the Fallen

04.01.10

Jeg ble litt positivt overrasket over og ganske underholdt av den første Transformers-filmen, så jeg valgte å gi oppfølgeren sjansen. Kort oppsummert fortsetter denne filmen hvor den andre sluttet, både handlingsmessig og stilmessig. Det filmen lykkes med er at den holder et fint driv og den er forholdsvis underholdende til å være en forholdsvis meningsløs actionfilm. CGI-en er tidvis imponerende og i likhet med den forrige filmen lykkes de med å fremstille de ulike robotene som personer på tross av svært sparsom dialog. Filmen lykkes derimot mindre godt med resten. Dialogen er tidvis horribel og de humoristiske elementene blir litt slitsomme i lengden, delvis fordi mange av dem er identiske med de i forgjengeren. Mye av dette er på grunn av at filmene er lagt opp i en selvironisk stil, men jeg tror disse filmene kunne ha godt av å ta seg selv noe mer seriøst. På tross av at jeg ble underholdt, skorter der for mye på mange områder; terningkast 3.

Advertisements

Avatar

28.12.09

«Avatar» er en film jeg ventet i spenning på i flere år. Etter hvert som filmen nærmet seg ble forventningene senket noe, men det kriblet fortsatt litt da jeg gikk inn i kinosalen. Dette er en film som har vært under planlegging i 12 år og som har kostet rundt 280 millioner dollar. Den tilhører også den nye generasjonen 3D-filmer, som kanskje begynner å få fotfeste i kinosalene. Problemet med dette er at jeg ikke har sett noen 3D-filmer før og dermed ikke har noe å sammenligne med. Det er forsåvidt spennende å kanskje være vitne til et generasjonsskifte i filmhistorien, men det stiller nye krav til å tolke om en film egentlig er god i sine egne øyne. I likhet med det kinogjengere som først bevitnet lydens og fargenes inntreden i filmenes verden sikkert opplevde, er det i starten lett å bli blendet av effektene som preger overflaten og samtidig glemme det som er under panseret.

Det er nettopp dette jeg forsøker å ha i bakhodet når jeg skal redegjøre for mitt syn på denne filmen. For det første synes jeg filmen er et fantastisk visuelt skue. Planeten Pandora blir skildret med vakre farger og de datagenererte karakterene ser imponerende ut og beveger seg desto mer overbevisende. 3D-effektene gjør sitt for å skape mer engasjerende og realistiske bilder, men for meg virker det som om teknologien harker litt når det oppstår raske bevegelser. I tillegg til de flotte visuelle effektene flyter filmen godt og for meg føltes den langt kortere enn de 162 minuttene den varer skulle tilsi. Jeg synes premisset for filmen er interessant og skildringene av Na’vi-ene (rasen som opprinnelig hører hjemme på Pandora) er fascinerende og fungerer til tider som en slags antropologisk studie.

Historien fungerer stort sett greit nok selv om den ikke akkurat finner opp kruttet på nytt. Der filmen imidlertid møter store problemer etter mitt syn er i skildringen av den «onde siden». Sjelden har jeg sett en mer platt, endimensjonal og uinteressant fremstilling av ondskap enn det som fremvises i denne filmen. Antagonistenes handlinger og replikker er til tider så flåsete at hjernen min nærmest automatisk trekker ugunstige koblinger til diverse filmer med Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone på 80-tallet. Dette er en stor synd og skam ettersom jeg elsker det meste av det andre som foregår i filmen. Det er en ambisiøs sci-fi-film som man ikke ser maken til hvert år, det er bare så synd at den snubler på målstreken. På bakgrunn av dette ender jeg opp på: terningkast 4.

Angels and Demons

25.12.09

Jeg hadde ikke så veldig høye forhåpninger til denne filmen etter etter at «The Da Vinci Code» ble noe av en skuffelse i mine øyne. Jeg har lest begge bøkene og jeg synes det var underholdende saker, filmene klarer dessverre ikke å overføre bøkenes sterke sider i god nok grad. I likhet med «The Da Vinci Code» sliter «Angels and Demons» med å overføre intensiteten og spenningen fra boken. Så selv om skuespillet, regien og scenografien er god nok, blir filmen aldri spennende nok i mine øyne. Den sliter voldsomt med tempoet og virker overilt, noe som igjen fører til at jeg ikke ble sugd inn i det som skjedde på lerretet. Likevel synes jeg filmen er noe mer balansert og vellykket enn forgjengeren uten at jeg klarer å sette fingeren på noe konkret. På tross av en viss underholdningsverdi er uansett denne filmen et eksempel på noe som kunne vært så mye bedre; terningkast 3.

Star Trek

07.12.09

Så lenge jeg kan huske har jeg sett på «Star Trek»-universet som en slags fattigmanns utgave av «Star Wars». Imidlertid ble jeg ganske raskt fengslet av trailerne for den nye «Star Trek»-filmen, men i vanlig Marcus-stil evnet jeg ikke å komme meg på kino for å se den. Nå har jeg sett den og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. Jeg syntes at filmen var underholdende og engasjerende hele tiden, noe som resulterte i at tiden gikk utrolig raskt. Visuelt sett var filmen stilfull med imponerende spesialeffekter og solid regi. Skuespillerne gjorde stort sett en god jobb og de klarte å skape ulike personligheter på imponerende kort tid. Personlig likte jeg også musikken godt.

Det eneste problemet med filmen er plottet. Historien har «innledning» skrevet over hele seg, noe som forsåvidt er greit nok med tanke på at det kommer minst en film til. Antagonisten er dessverre rimelig nærme å være patetisk og motivasjonen bak hans handlinger blir altfor dårlig skildret. Dette er synd siden de andre delene av filmen er såpass tilfredsstillende. Merkelig nok kan filmen i mine øyne bli bedre når den settes i sammenheng med en oppfølger, men det får tiden vise. Uansett synes jeg dette var en gjennomført underholdende film som jeg vil anbefale til de som mot formodning ikke har sett den ennå; terningkast 4.

Watchmen

23.11.09

Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til superheltfilmer, men i de siste årene har vi blitt bombardert med stadig flere filmer og noen av dem har vært av svært god kvalitet. Selv har jeg falt for X-Men-trilogien (det utelukker dette makkverket) og de to nyeste Batman-filmene. Disse filmene er interessante fordi de bidrar med noe mer enn kampen mellom godt og ondt og imponerende spesialeffekter. «Watchmen» føyer seg pent inn i denne klubben. Filmen er basert på den kritikerroste tegneserien med samme navn og låner mye av det visuelle utrykket til originalverket. Historien er i mine øyne filmens sterke side. Den er intelligent, interessant og manøvrerer stort sett utenfor de verste klisjeene. Ettersom jeg ikke har noe kjennskap til originalverket kan jeg ikke uttale meg noe om hvordan filmen klarer å overføre historien mellom mediene, men en viss grad av forenkling er det nok snakk om.

Kort oppsummert var dette en film jeg koste meg til. Regissør Zach Snyder (mannen bak den langt mindre interessante «300») klarer å være temmelig innovativ og eksperimentell til tider uten at det blir påtatt og overdrevent. Dette gjelder det visuelle og spesielt musikken, som stort seg beveger seg innenfor nyere og eldre pop og rock, et klart brudd med pompøs klassiskinspirert musikk som dominerer denne typen filmer. Jeg har sansen for de fleste av de involverte skuespillerne og jeg synes de fungerte godt sammen på lerretet (eller PC-skjermen om du vil). To av karakterene (Dr. Manhattan og Rorschach) er blant de mest interessante jeg har sett i en film noensinne. Jeg kom dessuten i et filosofisk humør etter å ha sett filmen, noe som må sies å være litt av en prestasjon. Denne filmen havner i kategorien av filmer som jeg liker fordi de er severdige samtidig som de skiller seg fra alt annet, derfor blir det: terningkast 5.

Oceans Thirteen

25.10.09

oceans_thirteen

Oceans-filmene har alltid vært noe spesielle. Første film i serien, «Oceans Eleven», var en remake av en film med samme navn fra 1960 med Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. Filmen var spekket med stjerner og forsåvidt vellaget og underholdende. De forsøkte å gjenta suksessen med «Oceans Twelve» tre år senere, men den var i mine øyne langt mindre vellykket. Likevel valgte jeg å gi «Oceans Thirteen» en sjanse.

Det er egentlig ikke så veldig mye interessant å si om denne filmen. Det er forsåvidt fortsatt morsomt å se diverse superstjerner boltre seg i hverandres nærvær, men det er mye som halter. Vitsene er dårligere og historien er noe svakere enn tidligere og hele prosjektet lider av manglende oppfinnsomhet og lidenskap. På den andre siden er det uforpliktene, velprodusert underholdning, noe som redder filmen fra total meningsløshet. Jeg gir den derfor terningkast 3.

Yodok

18.10.09

yodok

Nord-Korea er kanskje det mest hemmelighetsfulle landet i verden, så når man får sjansen til å vite mer om det må den nesten gripes. En slik sjanse har nå bydd seg. Den polsk-regisserte, men norsk-produserte dokumentaren «Yodok» går nå på kino, og den gir et sjeldent innblikk i det lukkede landet. Filmen starter med at vi møter en nord-koreansk regissør som har rømt fra sitt hjemland og slått seg ned i Sør-Korea. Han blir av filmens regissør overtalt til å sette opp en musikal om en av Nord-Koreas fangeleire han selv satt i, nemlig Yodok. Arbeidet med musikalen danner bakteppet for hele filmen og vi møter flere nord-koreanere som bidrar med sine erfaringer til produksjonen. Tanken er denne musikalen kan bidra med billedlig inntrykk fra et sted der det ikke er mulig å filme.

Dette er en interessant og original fortellerform, men jeg er usikker på om det gagner filmen sett under ett. I mellom bilder fra øvelsene og selve forestillingen blir vi nemlig servert intervjuer med de som selv hadde følt leiren på kroppen. Så selv om musikalen ser interessant og velprodusert ut, tar den plass fra det som egentlig er interessant. Intervjuene på sin side blir som oftest usammenhengende og anekdotiske fordi de ikke vies nok tid. Dette var svært frustrerende fordi jeg satt med følelsen om at flere av intervjuobjektene hadde langt mer å fortelle. Spesielt to stykker, en tidligere leirvakt fra Yodok og en tidligere livvakt til Kim jong-Il, hadde sikkert hatt nok interessant å fortelle til å fylle en dokumentar hver. På tross av alt dette er dokumentaren rystende og høyst interessant på grunn av de grusomme menneskeskjebnene man møter, derfor kan jeg trygt anbefale den til alle som er interessert i det som skjer i Nord-Korea. Den tabloide terningtrillingen til slutt fører til terningkast 4.

Fanny och Alexander

15.10.09

fanny_alexander

Ettersom jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Ingmar Bergmans filmklassiker «Fanny och Alexander» i november, tenkte jeg at det kunne være interessant å stifte bekjentskap med originalverket først. Jeg gikk rett på Director’s Cut-versjonen på 312 minutter (ja du leste riktig, fem timer og tolv minutter lang) som er ganske mye lengre enn kinoversjonen på kun 188 minutter. Jeg måtte dele opp tittingen, men ettersom filmen er delt opp i klare akter er det ikke så problematisk ettersom den da fungerer som en slags miniserie. Tre dager etter at jeg har sett ferdig filmen har jeg havnet i en interessant knipe: Jeg vet at jeg har sett en fantastisk film, men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal begrunne det.

Jeg skal likevel gjøre et forsøk. På tross av filmens lengde, synes jeg ikke at en eneste scene var overflødig selv om den beveger seg nokså rolig gjennom handlingen. Mye av tiden brukes til å bli kjent med karakterene, noe den lykkes svært godt med. Filmen hadde blitt noe meningsløs hvis man ikke oppnådde en grad av medfølelse og kontakt med personene man møter, men i mine øyne er dette en av de sterkeste suksessfaktorene til filmen og noe som kjennetegner den. En viktig grunn til at filmen lykkes med dette er det fantastiske skuespillet som gjennomsyrer hele filmen, fra de mest fremtredende hovedpersonene til obskure bakgrunnskarakterer. Aldri har jeg sett en så solid kollektiv innsats av et så stort ensemble. Spesielt fortjener Bertil Guve ros, gutten som spiller hovedrollen som Alexander. Jeg er vanligvis kritisk til barneskuespillere, men Bertil Guve klarer å manøvrere seg gjennom et stort følelsesregister og filosofiske samtaler med troverdigheten i behold.

En annen ting som gjør denne filmen unik er de fantastiske bildene. Allerede fra første scene klarer duoen Bergman og kinematografen Sven Nykvist å skape en helt spesiell atmosfære. Lysetting, bildeutsnitt, kulisser og kostymer sitter som et skudd og det skapes klassiske scener omtrent på løpende bånd. Musikken spiller hovedsaklig annenfiolin gjennom hele filmen, mest på grunn av mye dialog, men kommer til sin rett der den passer inn. Det siste aspektet ved filmen jeg vil trekke frem, er evolusjonen den gjennomgår underveis. Det hele starter nokså tilforlatelig, med en del komiske elementer. I andre del dreier filmen seg mer over i et klassisk drama. I tredje del fortsetter dramaet, men med innslag av enkelte horror-elementer mot slutten. I del fire blir man servert noe som tidvis kan beskrives som filosofisk skrekk. På tross av disse enorme endringene i stemning og tema, er filmen fortsatt helhetlig og omtrent sømløs.

Jeg har i noen dager lurt på hvilken endelig dom jeg skulle felle. På tross av historiefortelling med et relativt lavt tempo og svært enkle virkemidler underveis, fremstår totalproduktet for meg som utrolig kraftfullt. Dette var definitivt ikke en av de filmene jeg slutter å tenke på like etter jeg har sett dem, den er unik og det er en film jeg vil anbefale alle å gi en sjanse. Den er imidlertid så særegen at jeg har overhodet ingen problemer med innse at dette ikke er en film for alle, så skyt meg ikke hvis du føler deg lurt. Dommen min er uansett klar: bloggens første terningkast 6.

Bluescreen

13.10.09

I likhet med all annen teknologi har spesialeffekter i film gjennomgått en rivende utvikling de siste hundre årene. Man begynte med enkle modeller og stop-motion, fortsatte med bluescreen før man i dag har endt opp med bruk av avanserte digitale hjelpemidler. YouTube gir oss muligheten til å se hundre års utvikling på fem minutter, med et virkningsfullt resultat:

Så kan man jo bare spekulere over hvor vi vil være om hundre år.

Singin’ In The Rain

11.10.09

Singin_in_the_Rain_lampost_

Det var en tid da Hollywoods kjennetegn var fjærlette komedier som ga publikum en mulighet til å drømme seg vekk til en annen og bedre virkelighet. Den kanskje mest kraftfulle og kjente filmen innenfor denne sjangeren var «Singin’ in the Rain». Dette er en blanding av sang, dans og lettbeint komikk. Filmen er noe spesiell fordi den syr sammen en håndfull sanger som ikke ble komponert for filmen (samme konsept som Mamma Mia-musikalen), noe som gjør at handlingen blir noe sparsom og banal. Hva den mangler når det kommer til historiefortelling, tar den igjen i sjarm og livsglede. Jeg fant det ganske enkelt umulig å ikke la seg rive med underveis. Det går i et hesblesende tempo underveis, og noen ganger går humoren litt for mye over i billig slapstick, men for meg var dette en svært underholdende opplevelse. Og for å si det sånn: Gene Kellys klassiske dansescene i regnet er grunn nok alene til å se filmen. Så hvis du føler deg nedfor en dag, kan denne filmen være den rette medisinen; terningkast 5.