The Story of Art

For et par år siden gikk jeg til anskaffelse av denne boken i håp om å fylle et stort kunnskapshull, nemlig kunsthistorie og generell kunstvitenskap. Og hva er vel et bedre sted å starte enn klassikeren «The Story of Art» av den avdøde østerrisk-britiske kunstkritikeren E. H. Gombrich? Boken starter med hulemalerier fra steinalderen og ender opp med utviklingen av moderne kunst i andre halvdel av 1900-tallet, med andre ord er det snakk om et enormt spenn i tid og stilarter. Gombrich konsentrerer seg i hovedsak om arkitektur, skulpturkunst og malerkunst. Selv om det foretas raske visitter innom Amerika, Afrika og Asia, så dreier det aller meste seg om europeisk kunsthistorie. Jeg har imidlertid ikke nok kunnskap om temaet til å fastslå om det er noen stor slagside i det geografiske fokuset. Et av bokens store styrker er at hvert eneste kunstverk som blir nevnt er reprodusert i farger. Dette gjør det enkelt å følge med på Gombrichs resonnementer og bildene utgjør et kraftfullt visuelt testament over hvor mye kunsten har forandret seg i løpet av årtusener.

Personlig er jeg svært kritisk til kritikere av kunst og kultur. De har en urovekkende tendens til å sette seg på en pidestall bygd opp av opparbeidet kjennskap til et eller flere kunstneriske uttrykk. Som oftest resulterer dette i kontante dommer over hva som utgjør kvalitet og ikke. Slike meninger er i bunn og grunn totalt uinteressante da alle  individer innehar sin egne unike referanserammer som i sin tur fører til en preferansedannelse når det kommer til hvilken sang, film eller maleri man liker og verdsetter. Et kunstverks verdi er lik summen av folks mening om det, ikke hva en mindre elite med en overdreven tro på å overtale folk om hva de bør bruke tiden sin på. Gombrich balanserer på en knivsegg gjennom hele boken. Han vektlegger motivasjonen som lå hos kunstnerne og hvordan dette fikk sitt utrykk, og presiserer at man ikke trenger å like all klassisk kunst, men at man kan verdsette arbeidet de har lagt ned og talentet de innehar. Likevel ender han ofte opp med å bombastisk fastslå at en figur, et landskap eller et hus er en fantastisk representasjon av det kunstneren ønsket å oppnå. Når man selv mildt sagt er uenige i mange av disse konklusjonene, blir det vanskelig å ta slik elitisme seriøst.

Det boken nesten konsekvent lykkes med er å skildre kunsthistorien med et forståelig, folkelig og veldig godt språk. Linjer mellom de ulike periodene trekkes elegant og forklares med enkle virkemidler. Kjennetegnene til og motivasjonen bak kunsten som spilte hovedrollene i hver periode trer klart frem, i hvert fall til ekspresjonismen. I mine øyne sliter han derimot voldsomt med det som litt løst kan kalles moderne kunst, derunder for eksempel abstrakt kunst. Muligens min oppfatning av dette skyldes problemene jeg har med denne kunsten selv. Gombrichs entusiasme er uansett smittende og han klarer å få de for lengst døde storhetene til å fremstå som interessante figurer i fortellingen. Hvis du kunne tenke deg å lese en introduksjon til kunsthistorie er denne boken vanskelig å komme utenom, jeg angrer ikke på å ha lest den på tross av visse svakheter; terningkast 4.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: