Avatar

«Avatar» er en film jeg ventet i spenning på i flere år. Etter hvert som filmen nærmet seg ble forventningene senket noe, men det kriblet fortsatt litt da jeg gikk inn i kinosalen. Dette er en film som har vært under planlegging i 12 år og som har kostet rundt 280 millioner dollar. Den tilhører også den nye generasjonen 3D-filmer, som kanskje begynner å få fotfeste i kinosalene. Problemet med dette er at jeg ikke har sett noen 3D-filmer før og dermed ikke har noe å sammenligne med. Det er forsåvidt spennende å kanskje være vitne til et generasjonsskifte i filmhistorien, men det stiller nye krav til å tolke om en film egentlig er god i sine egne øyne. I likhet med det kinogjengere som først bevitnet lydens og fargenes inntreden i filmenes verden sikkert opplevde, er det i starten lett å bli blendet av effektene som preger overflaten og samtidig glemme det som er under panseret.

Det er nettopp dette jeg forsøker å ha i bakhodet når jeg skal redegjøre for mitt syn på denne filmen. For det første synes jeg filmen er et fantastisk visuelt skue. Planeten Pandora blir skildret med vakre farger og de datagenererte karakterene ser imponerende ut og beveger seg desto mer overbevisende. 3D-effektene gjør sitt for å skape mer engasjerende og realistiske bilder, men for meg virker det som om teknologien harker litt når det oppstår raske bevegelser. I tillegg til de flotte visuelle effektene flyter filmen godt og for meg føltes den langt kortere enn de 162 minuttene den varer skulle tilsi. Jeg synes premisset for filmen er interessant og skildringene av Na’vi-ene (rasen som opprinnelig hører hjemme på Pandora) er fascinerende og fungerer til tider som en slags antropologisk studie.

Historien fungerer stort sett greit nok selv om den ikke akkurat finner opp kruttet på nytt. Der filmen imidlertid møter store problemer etter mitt syn er i skildringen av den «onde siden». Sjelden har jeg sett en mer platt, endimensjonal og uinteressant fremstilling av ondskap enn det som fremvises i denne filmen. Antagonistenes handlinger og replikker er til tider så flåsete at hjernen min nærmest automatisk trekker ugunstige koblinger til diverse filmer med Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone på 80-tallet. Dette er en stor synd og skam ettersom jeg elsker det meste av det andre som foregår i filmen. Det er en ambisiøs sci-fi-film som man ikke ser maken til hvert år, det er bare så synd at den snubler på målstreken. På bakgrunn av dette ender jeg opp på: terningkast 4.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: