Fanny och Alexander

fanny_alexander

Ettersom jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Ingmar Bergmans filmklassiker «Fanny och Alexander» i november, tenkte jeg at det kunne være interessant å stifte bekjentskap med originalverket først. Jeg gikk rett på Director’s Cut-versjonen på 312 minutter (ja du leste riktig, fem timer og tolv minutter lang) som er ganske mye lengre enn kinoversjonen på kun 188 minutter. Jeg måtte dele opp tittingen, men ettersom filmen er delt opp i klare akter er det ikke så problematisk ettersom den da fungerer som en slags miniserie. Tre dager etter at jeg har sett ferdig filmen har jeg havnet i en interessant knipe: Jeg vet at jeg har sett en fantastisk film, men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal begrunne det.

Jeg skal likevel gjøre et forsøk. På tross av filmens lengde, synes jeg ikke at en eneste scene var overflødig selv om den beveger seg nokså rolig gjennom handlingen. Mye av tiden brukes til å bli kjent med karakterene, noe den lykkes svært godt med. Filmen hadde blitt noe meningsløs hvis man ikke oppnådde en grad av medfølelse og kontakt med personene man møter, men i mine øyne er dette en av de sterkeste suksessfaktorene til filmen og noe som kjennetegner den. En viktig grunn til at filmen lykkes med dette er det fantastiske skuespillet som gjennomsyrer hele filmen, fra de mest fremtredende hovedpersonene til obskure bakgrunnskarakterer. Aldri har jeg sett en så solid kollektiv innsats av et så stort ensemble. Spesielt fortjener Bertil Guve ros, gutten som spiller hovedrollen som Alexander. Jeg er vanligvis kritisk til barneskuespillere, men Bertil Guve klarer å manøvrere seg gjennom et stort følelsesregister og filosofiske samtaler med troverdigheten i behold.

En annen ting som gjør denne filmen unik er de fantastiske bildene. Allerede fra første scene klarer duoen Bergman og kinematografen Sven Nykvist å skape en helt spesiell atmosfære. Lysetting, bildeutsnitt, kulisser og kostymer sitter som et skudd og det skapes klassiske scener omtrent på løpende bånd. Musikken spiller hovedsaklig annenfiolin gjennom hele filmen, mest på grunn av mye dialog, men kommer til sin rett der den passer inn. Det siste aspektet ved filmen jeg vil trekke frem, er evolusjonen den gjennomgår underveis. Det hele starter nokså tilforlatelig, med en del komiske elementer. I andre del dreier filmen seg mer over i et klassisk drama. I tredje del fortsetter dramaet, men med innslag av enkelte horror-elementer mot slutten. I del fire blir man servert noe som tidvis kan beskrives som filosofisk skrekk. På tross av disse enorme endringene i stemning og tema, er filmen fortsatt helhetlig og omtrent sømløs.

Jeg har i noen dager lurt på hvilken endelig dom jeg skulle felle. På tross av historiefortelling med et relativt lavt tempo og svært enkle virkemidler underveis, fremstår totalproduktet for meg som utrolig kraftfullt. Dette var definitivt ikke en av de filmene jeg slutter å tenke på like etter jeg har sett dem, den er unik og det er en film jeg vil anbefale alle å gi en sjanse. Den er imidlertid så særegen at jeg har overhodet ingen problemer med innse at dette ikke er en film for alle, så skyt meg ikke hvis du føler deg lurt. Dommen min er uansett klar: bloggens første terningkast 6.

Advertisements

Én kommentar to “Fanny och Alexander”

  1. Fanny og Alexander « Alea Iacta Est Says:

    […] du får et déjà vu nå, så er det ganske naturlig ettersom jeg skrev en anmeldelse om filmen “Fanny och Alexander” for ikke så lenge siden. Jeg hadde æren av å overvære Nationaltheatrets oppsetning av historien […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: