Norges skitne hemmeligheter

Som kanskje flere oppdaget (jeg innbiller meg at jeg fant denne saken gjennom en av de store nettavisene), publiserte engelske The Guardian nylig en artikkel om «Norway’s dirty little secrets». En kar ved navn Mark Curtis går rett i strupen på norsk selvgodhet og mener at vi har mange skjelett i skapet. Selv synes jeg at vi nordmenn kan være ganske skinnhellige innimellom, men jeg blir fort kritisk og beskyttende når utlendinger kommer med denne typen kritikk. Og selv om mannen har noen poeng, kommer han med en god del tøv. For det første kommer han med en kritikk av Oljefondets investeringer i uetisk virksomhet. Selv om fondet ved gjentatte ganger har vist seg å ha noe dårlig oversikt over hva ulike selskaper driver med (kanskje ikke så rart når det er snakk om over 7500 ulike selskaper), så er det på alle måter et foregangsforetak innenfor dette området som mangler sidestykke. For andre er det et slags gjennomgangstema at Norge på en måte skal skamme seg over at store oljeressurser tilfeldigvis befinner seg på vårt område og at vi selger den, med alt det som følger med. Denne typen selvpisking finner man for øvrig i deler av norsk samfunnsliv. Jeg mener at vi kun gjør det alle andre land ville gjort og gjør, nemlig å utnytte sine egne ressurser. Liker du ikke forurensende norsk olje, slutt og kjøp den. Ansvaret for oljeforbruket ligger hos forbrukerne, oljeproduksjonen hadde vært akkurat like stor selv om Norge hadde besluttet å avslutte sin egen produksjon.

Mike Curtis har et poeng, og det er at norsk selvgodhet ikke nødvendigvis står i stil med våre handlinger. Imidlertid er jeg overrasket over at den type diskusjon tydeligvis har slått røtter i utlandet. Jeg hadde ingen anelse om at vi blir oppfattet som selvgode og skinnhellige også i utlandet.  I denne sammenhengen er artikkelens kommentarfelt svært interessant. Av en eller annen merkelig grunn møter Curtis unison motbør her. Flere virker til og med opprørt over at nettopp Norge blir gjenstand for den type kritikk. Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at The Guardian representerer den britiske venstresiden og at flertallet av kommentarene kommer fra briter som har Norge som en slags kjæledegge og som mener at Norge bør være en modell for Storbritannia. Kvaliteten på kommentarene faller dessverre dramatisk når nordmenn blander seg inn, men det er en annen historie.

Advertisements

Én kommentar to “Norges skitne hemmeligheter”

  1. Hvilke målgrupper skal Refleks nå frem til, og gjennom hvilke kanaler? « irognstad Says:

    […] Når det kommer til opinionsledere så vil jeg si Jonas Gahr Støre, som utenriksminister, stiller sterkt. Jeg følger han selv på Twitter og ser hvordan han skaper engasjement med side meninger. Han er flinkt il å ytre sine synspunkter, og også mottakelig for andres tanker omkring de tema han tar opp. En annen som er aktiv i ytring av sine meninger om norsk utenrikspolitikk i media er historiker og bistandsekspert Mike Curtis. Han har blant annet sagt at – Norge har mistet sin etiske nisje. Landet er blitt som et hvilket som helst annet rikt land og utnytter i bunn og grunn kloden til sin egen fordel. Resten av saken, som ble publisert i VG den 6. januar i 2010, finnes her. Han har også publisert sine meninger i The Guardian, og som et svar på dette fant jeg boggen marcushl.wordpress.com. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: