Førsteinntrykk fra Island

Etter en litt forsinket avreise kom jeg endelig frem til Reykjavik noen timer siden. Bussturen fra flyplassen på Keflavik brakte meg gjennom noe som minnet om et goldt månelandskap. Landskapet var rimelig flatt og med en vindblåst vegetasjon som minner om andre øyer i Nordatlanteren. En sentral forskjell skapes imidlertid av de kullsvarte vulkanske steinene som stikker opp mellom gresstustene. Veien i seg selv var en snorett firefelts motorvei ganske ulik veistandarden man finner i Norge. De gangene vi passerte noenlunde urbane strøk gikk tankene mine til gudsforlatte småbyer i Midtvesten slik de fremstilles i tallrike amerikanske filmer. Grå, triste hus, glorete skilt, forlatte maskiner og utstyr strødd overalt og sist men ikke minst: alt krydret med en bilpark av massive proporsjoner. Det er liten tvil om at islendingene elsker enorme biler. Omtrent hver tredje bil er en SUV, og da snakker vi ikkenødvendigvis om koselige små utgaver som Toyota RAV4 og Suzuki SX4, men om langt større biler som Dodge Ram, Chevrolet Tahoe og til og med en Hummer H2.

Vel fremme på hotellet bar det ut for å finne seg noe mat. Dette var enklere sagt enn gjort grunnet hotellets plassering utenfor sentrum. Først tur til en meksikansk restaurant like rundt hjørnet, men neida, den var stengt (finanskrise?). Deretter bar det til Islands største kjøpesenter som ligger like i nærheten. Men det var i ferd med å stenge i det jeg kom dit klokken sju. Litt tidlig for en som er vant med norske shoppingvaner, men greit nok. Til slutt kom jeg over en dyster forstads-McDonalds som ble min redning. Hele denne prosessen foregikk i et klassisk drabantbylandskap som for anledning var så og si forlatt. Kort sagt var mine første timer her tett på surrealistiske og jeg håper jeg får se flere islendinger i dagene fremover.