Kevin Carter var en sør-afrikansk fotograf som opererte i Afrika på 80- og 90-tallet. Historien hans illustrerer det problematiske forholdet mellom media og katastrofene de dekker på dramatisk vis. Carter tilbrakte den første delen av sin karriere i sitt hjemland hvor han fotograferte de voldelige opptøyene mot apartheid-regimet. I mars 1993 reiste han til Sudan for å dekke borgerkrigen sør i landet. Han endte opp med å fotografere sultende flyktninger ved en hjelpestasjon, deriblant ei lita jente som brukte de siste kreftene sine for å nå frem til hjelp. Men noen meter lengre borte ventet en gribb på et lettvint bytte. Carter tok et bilde før han jagde vekk gribben. Dette ble resultatet:
Han forlot så stedet uten å hjelpe jenta. Han fortalte i ettertid at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene på grunn av sykdommer, men at han angret dypt på sin avgjørelse.
Bildet ble en umiddelbar hit. Bildet ble trykket i New York Times den 26. mars 1993. Kontorene til avisen ble nedringt av lesere som lurte på om jenta hadde overlevd. Avisen svarte med at jenta hadde kommet seg vekk fra gribben. Bildet ble spredd over hele verden og senere på året ble Carter tildelt Pulitzer-prisen for beste feauture-fotografi.
Men sannheten kom ut etter hvert. Carter ble gjenstand for nådeløs kritikk for å ha unnlatt å hjelpe. Denne kritikken førte sammen med en nær venns død (en nederlandsk fotograf som het Ken Oosterbroek) og økonomiske problemer til en dyp depresjon. Kevin Carter valgte å rømme ut av dette ved å ta livet sitt den 27. juli 1994. Selvmordsbrevet levnet lite til fantasien:
“I am haunted by the vivid memories of killings and corpses and anger and pain, of starving or wounded children, of trigger-happy madmen, often police, of killer executioners…I have gone to join Ken if I am that lucky.”
Hva lærer denne historien oss? Hovedsakelig at noen må gå over lik for at vi skal få vite hva som skjer i verden. Hvis ingen hadde gjort som Kevin Carter, hadde vi ikke hatt en anelse om hva som skjer i katastrofeområder som Sudan. Daglig blir mediefolk i denne delen av verden stilt overfor dilemmaer som dette. Hvis alle disse hadde valgt å hjelpe, ville det ikke vært noen igjen til å rapportere. Med tanke på denne mildt sagt utakknemlige oppgaven er det kanskje ikke overraskende at noen velger utveien Kevin Carter valgte. Verden er noen ganger nådeløs.
02.02.10 kl. 12:38 |
Sterkt. Dette gjorde virkelig inntrykk… Både bildet og historien.
28.02.10 kl. 23:33 |
[...] et dødsfall kan være. Bildet startet en lignende debatt som oppsto etter Kevin Carters bilde av jenta og gribben i Sudan. Ettersom dette nok er et av de mer sjokkerende bilder som har nådd massemedia ble det også en [...]
25.05.10 kl. 23:16 |
[...] inntil videre. Til min store forskrekkelse har jeg oppdaget at norske Wikipedia nå linker til min sak om fotografen Kevin Carter. Dere kan spørre dere selv om dette sier mest om bloggen min eller norske [...]
21.01.11 kl. 09:40 |
He is not that stupid, because he cant save every fuckin person in Sudan or wherever. He cannot give water to a million, when he only has 0,5 gallon in his backpack.
He was smart that didnt give the child anything because if he had the child would be his.
And he where more stupid that he become suicide.
20.07.11 kl. 18:05 |
But he had the ability to save a life, thats what changes the story. If one of your closest had been in an accident, and the doctors had the ability to save the persons life, and they just said ” No, we cant save every person thats been in such an accident, so why the hell should we save this person ? “…..a persons life has about the same value, origin, age or such things aint no matter…see my point ?